Isak Nilssen Botnen
Quick Facts
Biography
Isak Nilssen Botnen (født 1669, død 1759) var en norsk felebygger. Han regnes som den første utvikler av den moderne hardingfela. Han var født på gården Skaar i Kvam i Hardanger, sønn av Nils Eiriksson Øystese og Anna Isaksdatter Skaar, og er derfor også kjent under navnet Isak Nilssen Skaar.
Isak Botnen står igjen i dag, sammen med sønnen Trond Isaksen Flatabø, som en av de viktigste felemakerne fra Norge, og var med på å sette i gang en større feleproduksjonsbølge i resten av Norge mot slutten av 1600-tallet. Det skal dog påpekes at det er gjort funn av fele datert tilbake til så tidlig som 1651.
Fiolinmakeren
Arbeidet hans
Han lagde feler med varierende antall understrenger, men oftest to. Han lagde også fioliner med opptil seks understrenger, etter en motebølge for mange strenger ellers i Europa. Det finnes fortsatt ca. 15-20 hardingfeler han har bygd. Fiolinene var alle kjent for å være av svært god kvalitet. Botnen hadde for å vane å utstyre felene sine med pent utskårete kvinnehoder på enden av halsen, noe også sønnen Trond Isaksen Flatabø skal ha tatt etter.
Han forstod tidlig at det ikke var særlig mye penger i å bygge feler og selge til fattige bønder. Da han ble introdusert for «ei tyske fela» (vanlig fiolin), begynte han å lage vanlige fioliner også, som ble langt bedre betalt. Den dansk-norske fiolinvirtousen Johan Henrik Freithoff (1713–1763) spilte på et instrument Isak Botnen hadde lagd, og snakket meget rosende om verkene hans.
Fiolinmakerkunsten
Ingen vet hvor han lærte seg kunsten å bygge så gode instrumenter. Ingen fikk heller se på når han satt i stua og arbeidet med ei fele. Han er nevnt i en avisartikkel fra 1766, skrevet anonymt, men antageligvis av prest Iver Meldal fra Voss, hvor det sies at Botnen skal ha lært felemakerkunsten fra skoleholder Lars Klark omkring 1670. Dette ansees dog som lite sannsynlig, da Isak bare var ett år gammel. Mye tyder heller på at Isak videreførte en eldre, folkelig norsk feletradisjon.
Det fortelles at sønnen Trond Isaksen Flatabø lærte seg kunsten ved å smugtitte på faren gjennom et kvisthull i taket i time- og dagevis. Først på farens dødsleie fikk sønnen vite oppskriften på den ferniss som var den siste, avgjørende detalj for at instrumentene skulle få sin vakre klang.
Personlig
Nils Eiriksson Øystese, Isaks far, ble blind på sine gamle dager. Det fortelles at Isak derfor stadig øvde seg i å arbeide med lukkede øyne, i tilfelle han også skulle bli blind på sine eldre dager, og at han etter hvert kunne arbeide med selv de finurligste detaljer på sine instrumenter i stummende mørke.