Einar Solheim

Einar Solheim (født 26. november 1884 i Øyer, død 3. oktober 1973) var en norsk jurist og embetsmann. Han var i mange år ansatt i Landbruksdepartementet.

Han var sønn av gårdbruker Erik Solheim og Randine Vedum fra Øyer i Gudbrandsdalen. Etter middelskole på Lillehammer ble han student i 1904 og cand. jur. i 1908. Deretter ble han advokatfullmektig og oppholdt seg to år i utlandet med et stipend. I 1913 ble han ansatt i Landbruksdepartementet, hvor han ble byråsjef i 1918 og ekspedisjonssjef i 1934.

Fra 1917 deltok han som sekretær i husmannskommisjonen som skulle revidere lovgivningen om husmenn og jordleie. Han var også sekretær i jordkommisjonen, som utredet husmennenes adgang til å skaffe seg egen jord. I slutten av mai 1940 ble han utnevnt til formann i komiteen som Administrasjonsrådet nedsatte for å forberede rikskommissær Terbovens arbeidstjeneste. Han gikk av med pensjon i 1954.

I 1914 utga han ut den rettsfilosofiske boken Ret og uret. Boken fikk ingen oppmerksomhet da den utkom, men i 1957 utga Carl Jacob Arnholm anmeldelsen «Minneord om en glemt bok» i Tidsskrift for Rettsvitenskap, hvor han roser Solheims «underlige og tankerike arbeide» og skriver at han betrakter det som en samvittighetssak å trekke det fram fra glemselen.

• Studentene fra 1904. Oslo: (Grøndahl). 1929.