Lorents Rynning

Lorents Holtermann Rynning (født 17. mai 1870 i Eidsvoll, død 28. oktober 1962) var en norsk advokat og rettshistoriker, som særlig er kjent for sitt arbeid om almenningenes historie.

Han var sønn av gårdbruker Paul Emil Rynning, som senere ble protokollfører i Oslo byrett, og Anne Margrethe Holtermann. Han var bror av Fredrikke Waaler.

Etter å ha vært elev ved Kristiania katedralskole ble han student i 1888. Deretter begynte han å studere teologi, men gikk etter hvert over til å studere rettsvitenskap. Han tok juridisk embetseksamen i 1894, og slo seg ned som overrettssakfører i Kristiania fra 1896. Fra 1899 hadde han sitt eget advokatkontor. Han ble høyesterettsadvokat i 1901 og forble advokat hele sin karriere. I årene mellom 1896 og 1913 var han flere ganger konstituert dommer i Oslo byrett.

Rynning utga en rekke juridiske avhandlinger, særlig om allemannsretten. Hovedverkethans er Bidrag til Norsk almenningsrett. Han var formann i komiteen som utarbeidet utkast til fornminneloven av 1951.

Rynning ble æresdoktor ved Universitetet i Hamburg i 1960. Æresdoktoratet var blitt vedtatt allerede i 1936, men ble stanset etter at Carl von Ossietzky fikk Nobels fredspris.

• Studentene fra 1888. [Oslo]: [s.n.] 1938. 
• Medlemmer av Den Norske sakførerforeningen. Aschehoug. 1951.