Johanne Hagen

Johanne Hagen (født 1860, død 1942) var mor til Hedmark-forfatteren og stifteren av Suttung-bevegelsen, Ingeborg Refling Hagen.

Johanne var datter av Johanne Jensdatter Angelset, 1818–1905 og overjeger Ole Simensen Lier Refling, 1805–1888, begge fra Ringsaker. Hun vokste opp som yngst av sju søsken. Moren var enke, og de øvrige barna hadde en annen far. Johanne møtte faren sin en gang i løpet av oppveksten – og foreldrene valgte å ikke gifte seg, noe som var kontroversielt på den tiden.

Som ung pike reiste hun til Gjøvik, der en eldre halvsøster også hadde slått seg til, og tok arbeid i Boddings bokhandel. Her møtte hun den unge Paul Olaf Bodding, senere misjonær og lingvist; grunnlegger av De Sandvigske Samlinger Anders Sandvig og Santalmisjonens grunnlegger Lars Olsen Skrefsrud. Hun mottok sterke inntrykk i dette hjemmet, og vurderte en tid å reise ut som misjonær. På Gjøvik var det også en bødtker Hansen på denne tida, som pleide å samle ungdom hos seg til lesning. Der ble det lest Thomas a Kempis og Christian Schriver, mellom annen oppbyggelig litteratur. Alt dette tok Johanne med seg videre.

I 1887 giftet hun seg med Hans Petter Hagen fra Biri, som var møller og forpakter under Mjøen på nedre Gjøvik gård, og det første barnet, Inga Louise Hagen (1887–1979, ble født samme vinter.

I 1889 flyttet familien til Tangen, og Hans Petter tok stilling som møller under gården Vik. I løpet av de neste årene kom sønnene Hjalmar (1890–1970, og Gustav Adolf, 1892–1981. Johanne tok på denne tida initiativet til en egen søndagsskole på Tangen. Den drev hun i mange år.

I 1894 fikk familien bygget huset Fredheim unna Vik, og her ble de tre yngste barna født: Ingeborg Refling Hagen, 1895–1989, Hilda Johanne Hagen, 1898–1972, og Ragna Hagen, 1902–1960. Den yngste giftet seg med komponisten Eivind Groven i 1925.

Hans Petter Hagen gikk fra stillingen som møller i 1901, ble dagarbeider og arbeidet bl.a. på et sagbruk i Stange.

Hjemmet var preget av åpenhet, med gjester som kom og gikk. Interessen for fortellinger og overleverte folkeminner var stor, og barna ble selv tradisjonsbærere, i særlig grad Louise og Ingeborg. Moren Johanne Angelset bodde sine siste år på Fredheim. Den eldste datteren, Louise, emigrerte til Amerika i 1905, og broren Hjalmar gikk til sjøs samme år.

I 1907 ble Hans Petter Hagen utsatt for en arbeidsulykke, som gjorde at han døde påsken 1908. Dette førte til at Johanne måtte selge huset til svogeren, og sammen med de gjenværende barna tok hun de jobbene hun kunne få. For å lette på byrdene emigrerte Gustav i 1908, og Ingeborg reiste til England som barnepike i 1910. Etterhvert som familien langsomt kom seg på fote igjen, fortsatte Johanne å drive søndagsskole på Tangen. Den ble en institusjon i bygda. Hun kjempet hardt for avholdssaken, og møtte motstand fordi mange arbeidet på det lokale brenneriet på Tangen. Likefullt var hun høyt respektert ettersom årene gikk.

Med hjelp fra datteren Hilda, som tjente penger som lærerinne i Stange, fikk de kjøpt huset tilbake i 1930. Johanne Hagen fikk gleden av bo sine siste år der, og kunne ta imot slekt og familie årvisst gjennom 1930-årene.

Da krigen kom, mistet hun kontakten med familien i Amerika, og det var tungt for henne. Samtidig ble datteren Ingeborg arrestert. Johanne Hagen døde av nyresvikt høsten 1942.

Hun etterlot seg en solid korrespondanse, som er bevart i Nasjonalbiblioteket. Hun skrev også flere dikt og førte kontinuerlig dagbok. Hun var en from kristen, og levde etter mottoet Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren, fra Josvas Bok. Hennes siste ord var: «Jeg har vandret med Jesus hele mitt liv, nå skal jeg få se ham».

Johanne Hagen er skildret mange steder i Ingeborg Refling Hagens forfatterskap, og i Aslaug Groven Michaelsens erindringsbøker. Hun er oftest omtalt som «Johannemor», «Mormor Johanne» eller «Oldemor Johanne».