Borgny Hammer

Borgny Hammer (født 11. januar 1876 i Bergen, død 10. august 1947 i Connecticut) var en norsk-amerikansk skuespiller. Hammer var opprinnelig fra Bergen, men emigrerte til USA.

I Rudolf Rasmussens selvbiografi Rulle-boken (1935) omtales Borgny Hammer i samme åndedrag som skuespillere som har blitt stående i norsk teaterhistorie som datidens fremste:

«De norske teaterchefer – de kvinnelige – alle har jeg hatt føling med. La mig nu se. Først og fremst er det ALMA FAHLSTRØM. Uten å fornærme teaterchef JOHAN FAHLSTRØM må jeg få lov å si, at fru Alma var en så god teaterchef som noen ved hans side. (---) De fremstampet skuespillere, og det skuespillere, som siden har fått navn hos oss: STORMOEN, EIDE, INGOLF SCHANCHE, HARRIET BOSSE, BORGNY HAMMER og alle andre.»

Borgny Hammer var datter av tolloppsynsmann Halvor Gudmundsen Berge og Barbra Johanne Hansen, Hun var søster av skuespilleren Theodor Berge. Hun bl 12. februar 1898 gift med sangeren Rolf Hammer.

På norske scener

Hun debuterte som skuespiller den 9. desember 1895 på Den Nationale Scene i Bergen, i rollen som Ragnhild i Sven Dürings hus, og som Emilie i Otto Valseths skuespill Viljer.

I 1898 var Borgny Hammer ansatt på Centralteatret i Kristiania, der Carl Engstrøm var teatersjef. Etter Centralteatrets premiere i mars 1898 på Ibsens Gengangere, som aldri tidligere hadde vært fremført på norsk scene, kritiserte anmelderen i avisen Den 17de mai rollebesetningen. Han mente at skuespillerinnen som spilte Fru Alving ikke holdt mål, og stilte spørsmålet: «Skulde kje fru Borgny Hammer kunne fylla rollen betre?» I 1899 hadde Centralteatret premiere på Hulda Garborgs nyskrevne, treakters drama Vaar, med Borgny Hammer i hovedrollen som lærerinnen Astrid. Anmelderen i Den 17de mai var ikke overbegeistret hverken for stykket eller for ensemblet, med unntak av Hammer: «Borgny Hammer gav oss ei rett fin og sann og heil Astrid.» Denne oppsetningen var Centralteatrets avskjedsforestilling; teatret ble nedlagt fordi det ikke var midler til å drive videre.

Da de to Kristiania-teatrene Centralteatret og Sekondteatret begge gikk konkurs i 1899 og 1900, var Borgny Hammer en av om lag 32 skuespillere som brått stod arbeidsløse. Daværende formann i Skuespillerforbundet Ludvig Müller navnga i et avisinnlegg Borgny Hammer som eksempel på hvilke talentfulle skuespillere som var blitt rammet av konkursene; andre eksempler han trakk frem var Bernt Johannessen og Agnes Mowinckel. I 1902 hadde Borgny Hammer imidlertid rollen som Ingrid i Nationaltheatrets oppføring av Peer Gynt.

Hun var også en av de åtte skuespillerne som deltok i teatersjef Carl Engströms turné i Sverige høsten 1902. Ifølge Sophus Dahl, som var en av de andre åtte, ville Engström «starte et virkelig godt lite norsk teaterselskap. Det skulle bestå av bare åtte personer, og det skulle bare spilles norske stykker. Og når dertil kom at gasjen skulle være god og vi skulle få bra kunstneriske oppgaver, fortonet fremtiden seg rosenrød».

Høsten 1908 spilte hun Emilie i Shakespeares Othello på Nationaltheatret. I 1908/1909 spilte hun den onde dronningen i Nationaltheatrets oppsetning Prinsesse Rosenrød og de syv vildænder, som hadde premiere 20. desember 1908. Denne forestillingen var urfremførelsen av Fredrikke Berghs gjendiktning av Peter Christen Asbjørnsens eventyr av samme navn. Stykket ble regissert av Halfdan Christensen. Musikken som ble benyttet i oppsetningen var for øvrig arrangert av Olga Bjelke Andersen, som også hadde den musikalske ledelsen.

Skuespiller og teatersjef i USA

Senere dro hun til Amerika, og startet det Sophus Dahl omtalte i sine memoarer som Borgny Hammers «kjente norske litterære teater». En notis i den norskspråklige avisen Scandia i Chicago den 3. januar 1914 forteller at til tross for at hun er en meget dyktig skuespiller har hun gitt opp å få publikum til sine egne forestillinger "lokalt", og har takket ja til å spille hovedrollen i Hedda Gabler på Maurice Broune's Little Theater, «where they know good art when they see it». I1916 opplyser Scandia at Borgny Hammer nylig har spilt tittelrollen i to skuespill; i stykket Agnete og i Émile Zolas drama Thérèse Raquin. Scandias skribent minner leserne om at sist Zolas stykke ble spilt i Chicago, var det den verdensberømte Sarah Bernhardt som spilte hovedrollen. Ifølge skribenten var Borgny Hammers rolleprestasjon nesten like god som Betty Nansens og Sarah Bernhardts.

I 1932 satte hun opp Bjørnstjerne Bjørnsons En Fallit på sitt eget teater. Ifølge avisen Nordisk Tidende hadde hun da engasjert Adolf Andersen til å spille rollen som løytnant Hamar i stykket. Senere ga hun hans kone Bergliot Andersen (født hennes første rolle, som stuepiken Kristina i Oscar Braatens Ungen. Borgny Hammer ble dermed den som banet veien for Bergliot Andersens suksess som skuespiller både i det skandinaviske teatermiljøet i USA og ved gjestespill i fødelandet Norge, samt som teatersjef (fra 1936) for det Intime teatret i Brooklyn (opprettet 1926). «I henne oppdaget Borgny Hammer et skuespillertalent av de sjeldne» skrev Nordisk Tidende, som også formidlet til sine lesere at den gangen Adolf Andersen kom hjem til sin kone og fortalte at han var blitt skuespiller, svarte Bergliot Andersen: «Ja, de gerne har det godt! Hvis jeg noen gang opptrer offentlig på scene eller annen måte, kan dere få lov til å si at jeg er gern.»

Etter 29 års virke som skuespiller i USA dro hun sommeren 1939 tilbake til Norge etter å ha mottatt et stipend. I Norge turnerte hun med et opplesningsprogram, og holdt også opplesninger i radioen. Hun fikk dessuten overrakt St. Olavs-medaljen i en audiens på Slottet. Hun var fortsatt i Oslo da tyske styrker rykket inn i landet natt til 9. april 1940. Da hun var tilbake i USA som en av de første øyenvitnene til invasjonen, ble hun intervjuet av redaktøren av Nordisk Tidende, som var en norsk avis utgitt i New York City.

Den 22. november 1945 stod det en lengre artikkel i Nordisk Tidende i anledning feiringen av Borgny Hammers 50-årsjubileum som skuespiller. Der fremgikk det avslutningsvis at hun var bosatt «på familieeiendommen Hammershøi, South Kent, Connecticut».