Svein Finjarn

Svein Finjarn (født 15. november 1946) er en norsk gitarist og vokalist.

Svein Finjarn vokste opp i Oslo. Han debuterte som sceneartist bare ti år gammel, med nykjøpt Höfner gitar, på Avløs Samfunnshus høsten 1956. I 1957 var han frontfigur i sitt eget band Lucky Boy & His Crazy Rockets, som 12. januar 1961 fikk spille inn singelplaten «Whole Lotta Shakin’ Goin’ On» / «Rebel Rouser». Disse forble imidlertid uutgitt inntil de begge fant plass på samlealbumet The First 25 Years i 1982. «Vi kan flire av det nå, men vi spilte «Tom Dooley» og «He's Got the Whole World in His Hands»» sa Finjarn i 2016.

Sveins store forbilder var den britiske instrumentalgruppa The Shadows, og med et repertoar av coverversjoner etter Hank Marvin & Co var Svein tidlig på året i 1961 med på å starte gruppa The Lightnings sammen med en gjeng likesinnede, som snart skiftet navn til The Beatniks etter at Svein hadde sett ordet Beatnik preget på en lommebok. Dette er ikke bare Norges lengstlevende band, men har også virket som studentfabrikk for utdannelse av våre fremste rockeartister og utklekkingsanstalt for nye grupper, og utprøving av nye, musikalske stilarter. Da den store rockemønstringen av 1960-tallsband gikk av stabelen på Jordal Amfi 22. august 1982 var det hele tre fremtoninger av bandet som i tur og orden entret podiet; The Beatniks med instrumentalrock, The New Beatnicks med beatmusikk og tungrock, og Titanic med en blanding av progressiv rock og heavy.

I det Shadowsinspirerte rockebandet The Beatniks spilte Svein på en tjuvlånt Fender Stratocaster. Han skal ha vært den første nordmann som trakterte et instrument av det merket på scenen, og da det første parti med Fendergitarer ble importert møtte han opp om morgenen 2. april 1961 sammen med Carsten Deberitz og Stein Jordbrånen og ventet på at innehaver Gunnar Alman Engbretsen skulle åpne dørene til Hagstrøm Musikk. Svein slo kloa i den første Fender Stratocaster 64169 som ble solgt over disk i Norge. Instrumentet var produsert i oktober 1961. Carsten sikret seg ved samme anledning en Fender Bass VI og Stein en Fender Jazzmaster.

I mars 1963 var Svein med på å vinne Nordisk mesterskap for Shadowsband, og overrasket stort med å ha øvd inn et knippe orientalske folkedansmelodier. Deres repertoar fra mesterskapet finnes på EP-en The Beatniks Fly Middle East. Konkurrentene lirte av seg kjente sanger som alle var coverversjoner etter platene til The Shadows, og fremsto som mindre heldige kopier av Hank Marvin. Dermed skilte The Beatniks seg markant ut fra hopen med en friskhet og originalitet som da andre savnet. Ettersom Svein også var en stor beundrer av den svenske instrumentalgruppa The Spotnicks, fikk han lagt til en -c- også i The Beatniks’ navn, slik at de fikk samme stavemåte som heltene og ble hetende The Beatnicks.

Gruppa sto for øvrig foran en annen langt mer dyptgripende endring. Høsten 1963 ble de invitert for å holde konsert i Göteborg. Den britiske popgruppa The Beatles var også i byen og var allerede i ferd med å legge hele Europa for sine føtter med en helt ny sound; beatmusikk. Sammen med en rekke band fra nordvestkysten av England sto de som de fremste eksponenter for det som også ble omtalt som Merseybeat.

The Beatnicks fikk møte The Beatles før deres opptreden for Svensk fjernsyn. Det var først Paul McCartney som kom i kontakt med de norske kollegene, men straks etter kastet også George Harrison og John Lennon seg inn i samtalene. John ville blant annet gjerne vite hvordan de hadde kommet på å kalle seg Beatnicks. Ringo virket derimot ganske sur og uinteressert og satt stille borte i en krok. Etterpå overvar de showet fra tilskuerplass, og den opplevelsen ble skjellsettende. The Beatles utviste en helt uvanlig presisjon, ikke en feil tone eller falsk akkord, og drivende flerstemt sang som satt som et skudd. Beatnicksbasisten Carsten Deberitz fortalte senere: «Vi reiste til Göteborg som Shadowsorkester og kom tilbake som Beatband.» Med seg i bagasjen hadde de også en håndskrevet hilsen fra The Fab Four: «To The Beatnicks from The Beatles. Paul McCartney John Lennon George Harrison Ringo Starr.»

Gruppa, med Svein Finjarn i spissen, var blant Nordens dyktigste instrumentalister, men nå fikk de øvd inn sangharmonier og fokuserte atskillig mer på vokalprestasjonene. The Beatnicks spilte inn en sterkt Beatlesinfluert singel med Sveins instrumentalkomposisjon, Mustang, på B-siden, hvilket også representerte et endelig farvel med Shadowsstilen.

Sommeren 1965 sluttet Svein i The Beatnicks, etter en intern krangel om hårlengden. Svein ønsket at alle i bandet måtte ha langt hår. Han ble erstattet av Freddy Lindquist. Svein ble medlem av The Blue Secrets og deltok som gitarist og andrevokalist ved innspillingen av singelen «Please Stay» / «I Want You Back». Både A- og B-side var skrevet av ham selv. Med The Blue Secrets spilte han også på det legendariske Cavern i Liverpool.

Han begynte også å designe plateomslag for forskjellige selskap, men i 1966 gikk han via The Cannons tilbake som gitarist for The New Beatnicks, hvor trommeslageren Truls Lorck var eneste medlem fra den gruppa han forlot ett år tidligere. De utga først singelen «Something On My Mind» og i løpet av en studiouke, 18.-23. februar 1967, hadde de spilt inn LP-en And Now! The New Beatnicks.

Da Terje Rypdal sluttet i Vanguards for å starte The Dream gikk Svein inn som hans erstatning. De var også innom studio og gjorde innspillinger som bedre viste hva gruppa sto for enn hva plateselskapet ønsket å utgi. Først i 1980 og 2006 kom noen av disse opptakene til å bli gjort kjent for publikum gjennom diverse samleplater.

Høsten 1969 startet Svein Finjarn, sammen med Freddy Lindquist, trommeslager Leif Jensen og bassist Tore Syvertsen bandet Jumbo. Etter at The Dream hadde vunnet status som såkalt supergruppe, sammensatt av frontfigurene fra flere band, var det nettopp en karakteristikk som med like stor rett ble klistret på Jumbo. Jumbo spilte A- og B-siden på sin nye hitsingel «U.F.O.» live på NRK fjernsynet i 1970. Svein Finjarn hadde allerede markert seg som en god vokalist, og bringer også denne siden av sitt talent videre med «U.F.O.», selv om det nok lå et stykke unna kraftsangere som Robert Plant og andre som opererte innenfor samme sjanger i utlandet. Jumbo var uansett den første norske gruppa som klarte å bygge opp det massive og brede lydbilde som kjennetegnet tungrocken. Gruppa markerte seg godt og ble også viet oppmerksomhet av pressen, men ble i liten grad forstått utenfor de større byene. Selv om Led Zeppelin allerede var i ferd med å skaffe seg et internasjonalt navn og et dedikert publikum, må det slås fast at Jumbo i viss forstand var forut for sin tid her hjemme. De fikk føle problemene som følger med å bane vei og bryte ukjent grunn.

Jumbo turnerte flittig og ble booket inn for spilleoppdrag både på konsertarenaer og grendehus. De troppet uansett opp med forsterkere som etter datidens forhold ble betegnet som gigantiske. Slett ikke alle miljøer var klar for å motta så mange desibel. Da Jumbo opptrådte for et typisk dansepublikum på Strilelandet utenfor Bergen gikk det riktig ille. Freddy Lindquist forsto straks hva publikum hungret etter og ga seg til å introdusere hvert eneste nytt nummer som en sang av Johnny Cash. Situasjonen ble passe absurd og avstanden mellom scene og sal vokste, men i det Freddy også trakk inn Jim Reeves’ navn og gruppa smelte til med Led Zeppelins «Whole Lotta Love», brettet bøndene opp skjorteermene og gjorde seg klar til slåsskamp. Jumbo måtte de bare se å pakke sammen utstyret, og forlate stedet for å unngå å bli banket opp.

Jumbo startet så smått innspillingen av et album. Imidlertid sluttet først Tore Syvertsen, slik at Freddy Lindquist måtte overta bassen, men så sluttet også han, etter at bare noen få spor var spilt inn. Det ble til at Leif Jensen og Svein Finjarn fullførte LP-en alene og sammen med gode venner fra bandmiljøet i Oslo under navnet; Finjarn-Jensen. Svein har senere beklaget at prosjektet ikke lot seg fullføres slik som opprinnelig planlagt:

Hadde jeg hatt med meg Freddy eller en annen flink gitarist hadde jeg fått gjort ferdig Jumbo LP-en i 1970. – Faen, det der irriterer meg!

I 1971 forsøkte Svein seg nå i en litt annen retning med bandet Fresh Air. Foruten ham selv var det gitaristen Finn John Andresen fra New Beatnicks, trommeslageren Leif Hemmingsen fra The Vanguards og bassisten Tore Syvertsen fra The Beatnicks og Jumbo. De leverte en flott og særpreget versjon av John Lennons «Working Class Hero» på NRK fjernsyn, hvor Finn John avslørte seg som en både særpreget og dyktig vokalist, og en låt som var forhåndsinnspilt i Roger Arnhoffs studio, «See the Light». «See the Light» ble først utgitt på en samle-LP i 1975, mens «Working Class Hero» først ble utgitt på Bokklubbens samleplate Norsk Rock i 1982. Senere kom begge låtene med på Sveins egen samle-CD Big 50. Med Fresh Air var Svein Finjarns posisjon som innovatør i norsk rock over, og veien videre skulle vise seg å bli mer tilbakeskuende, viet til shadowsmusikk og twanggitar.

I 1973 tok Svein en pause som artist og tok opp sitt sivile yrke som designer av omslag til diverse album. Tre år senere, i 1976, ble Svein hentet tilbake som musikalsk utøver av New Jordal Swingers. Her var det nostalgiske rocketoner og mer dansbar musikk som sto på agendaen, men det ble gjort med et moderne lydbilde, profesjonalitet og alltid et raffinert uttrykk. I de kommende seks år utga han sju album og flere singler med New Jordal Swingers, samt tre soloalbum hvor han fikk demonstrert hvilken eminent gitarist han er: «Det første var en videreføring av hans røtter som «Shadows-gitarist» og tittelmelodien «Mustang» var en sterkt re-arrangert utgave …. «Solofight» fra 1978 bød på sangnumre, mens «Guitar Player» igjen bød på instrumentale komposisjoner – fjernt fra og langt røffere enn hans tidligere «Shadows-covere».» De tre albumene gir et godt bilde av bredden i Svein Finjarns tilnærming til vidt forskjellige musikalske uttrykk. I september 1982 fikk Svein Finjarn også utgitt samleplaten The First 25 Years.

22. august 1982 var det stormønstring av norske 1960-tallsband på Jordal Amfi. Svein spilte både med The Beatniks og The New Vanguards, og fulgte opp begge grupper i den nærmeste tid med nye opptredener. Det musikalske repertoaret var variert og hentet låter fra alle de ulike periodene som gruppa gjennomlevde, fra instrumental Shadowsmusikk via beat, pop og temmelig avanserte vokalharmonier, til tungrock.

Spillegleden var definitivt vekket, og snart gikk gruppene tilbake til røttene og konsentrerte seg om å fornye Shadowsmusikk. Svein ble, som sologitarist, den naturlig frontfiguren i The Beatniks, mens Terje Rypdal inntok en tilsvarende posisjon i The Vanguards, som han drev som et sideprosjekt til sine mer seriøse arbeider innenfor jazz og moderne komposisjoner for større orkestre.

Mens Terje hadde sitt band som hobby ble The Beatniks drevet videre som band på en mer forpliktende basis, som likeverdige aktører. Siden har gruppa, selvfølgelig med flere skifter i besetning, holdt sammen. De har utgitt en rekke album og en DVD kalt Play with The Beatniks, som gir et kurs i å spille i band. Her finnes separat veiledning for de ulike instrumentene, og kan en kople ut en av artistene og selv ta dennes plass og spille sammen med resten av gruppa.

I 1994 utga Svein Finjarn et nytt soloalbum I’m Doin’ Fine, hvor kompisene fra The Beatniks var med og ble kreditert som band på omslaget. For å markere sine 50 år som artist, og samtidig sin egen 60-årsdag og The Beatniks 45-årsjubileum, fikk han i 2006 utgitt en dobbelt CD; Big 50.

• The Beatniks' offisiell hjemmeside.

For sangene med The Beatniks, se diskografi under presentasjonen av dette bandet her på wikipedia, og på plateselskapets nettside [1]:

• The Blue Secrets: «Please Stay» / «I Want You Back». Triola Records TN 411 (1965)
• The Vanguards: «Boogalooe» / «I Think I’ll Disappear». Triola Records TN 504 (1967)
• Jumbo: «Ta beina fatt»/«Hjørdis». Records EMI GN 1829 (1970)
• Jumbo: «U.F.O.»/«Wring That Neck». Columbia Records EMI GN 1834 (1970)
• Johnny Day [w/Jumbo]: «I Want You To Be My Baby» / «Bootleg». Columbia EMI Records GN 1835 (1970)
• [Sm.m. Leif Jensen]: Finjarn – Jensen. Columbia Records EMI E-062-37059 (1970)
• [Som soloartist]: Mustang. Mercury Records 9114 202 (1977)
• [Som soloartist]: Soloflight. Mercury Records 9114 206 (1978)
• [Som soloartist]: Guitar Player. Mercury Records 6327 023 (1980)
• [Samleplate – best of solo & band]: The First 25 Years. Mercury Records 6327 074 (1982)
• [Som soloartist]: «Santa Cruz» / «Casablanca». Mercury Records 8149 88-7 (1983)
• [Som soloartist]: I’m Doin’ Fine. Tylden & Co. GTACD 8034 (1994)
• [Samleplate – best of solo & band]: Big 50. Tylden & Co. GTACD 8341/2 (2006)
• "Swing is the thing" The Beatniks – Tylden & Co. GTHCD 5008 (2008)

Soloalbum

• Finjarn & Jensen (1970)
• Mustang (1977)
• Solo Flight (1978)
• Guitar Player (1980)
• The First 25 Years (1982)
• I'm Doin' Fine (1995)
• Big 50 (2006)

• Willy B.: «The Beatnicks» (s. 39-43). Norge i rock, beat & blues. Del 1 1955 – 1971. Oslo 1983.
• Kjetil Storvik: Stumbeling Guitars. Fra Nilsengitaren til Fender Stratocaster. Oslo 2002.
• Tom Sunde: «Doin’ fine». CD-booklet til Svein Finjarns Big 50. Oslo 2006.