Sofie Johannesdotter

Sofie Johannesdotter (født24. august 1839 i Ärtemark, Dalsland i Sverige, død 22. februar 1876 i Halden) var en svensk giftmorderske, bosatt og virksom i Norge.

Sofie Johannesdotters foreldre var fattige husmannsfolk og hennes teoretiske utdannelse var mangelfull selv til 1800-tallet å være. Først i sitt 15. år lærte hun å lese som forberedelse til konfirmasjonen. Denne siste begivenhet inntraff i 1854, med karakteren «mindre godt». Hun kunne lese og skrive, men manglet forøvrig teoretiske kunnskaper.

I 1867 emigrerte hun til Norge. Etter en tid på bomullsspinneriet i Halden fikk hun i 1868 arbeide som hushjelp hos grosserer Niels Anker Stang i Halden.

Sofie Johannesdotter kom raskt på kant med sine medtjenere i grossererens hus, og en rekke av dem skal ha sluttet i tjenesten på grunn av Sofies oppførsel. Gjennom mesteparten av sin tjenestetid stjal hun fra sin arbeidsgiver.

Den 16. oktober 1869 myrdet hun en annen av tjenerne i huset, Maren Johannesdatter, med arsenikk utblandet i en kopp te. Giften hadde Sofie fått sendt fra sin søster i Sverige. Motivet skal ha vært krangel; de to var ikke venner. Maren hadde akkurat sagt opp og skulle forlate tjenesten få dager senere for å gifte seg.

Den 12. oktober 1872 ga Sofie sin arbeidsgiver Cathinka Elisabeth Foyn Wiel (fru Stang) arsenikk, men først den 16. oktober døde husfruen av forgiftningen. Motivet ser ut til å ha vært hat; fru Stang hadde gjentatte ganger forsøkt å gi Sofie sparken, men grossereren hadde hver gang intervenert til Sofies fordel. Sofie hadde flere ganger sagt til andre ansatte i huset at noen burde drepe fru Stang.

Den 10. oktober 1874 ga hun sin arbeidsgiver Niels Anker Stang arsenikk, han døde samme kveld. Grossereren hadde endelig oppdaget at Sofie stjal fra ham, og hadde besluttet å la henne gå. Dette ble nå forhindret.

Den 18. januar 1875 ga hun den 16-årige Mathilde Wiel arsenikk, men piken døde ikke av giften. Hun hadde imidlertid mén av forgiftningen resten av livet. Mathilde var fra Eidsberg, men bodde i Halden hos sin slektning, fru Stang, i forbindelse med skolegang. Motivet for dette drapsforsøket ser ut til å ha vært at Sofie var blitt satt til å pleie Mathilde under en influensa, og at hun ville kvitte seg med denne arbeidsoppgaven. Mathilde Wiel levde til 1903, og giftet seg med en svensk-amerikansk metodistprest. Hun skrev flere kristne sanger. Den mest kjente er "Si allting til Jesus".

Den 10. februar 1875 tente Sofie på huset etter først å ha flyttet sine egne eiendeler ut. Hele huset brant ned, men ingen personer kom til skade.

Sofie Johannesdatters arrestasjon fulgte vesentlig på grunnlag av rykter. Den 23. mars 1875 ble gravene til grossereren og hans hustru åpnet, og likene fraktet til Ebenezer Sykehus i Halden for obduksjon. Sofie ble dagen etter ført til sykehuset og konfrontert med likene. Hun tilsto da mordene på sine to arbeidsgivere.

Obduksjonen viste rikelige mengder med arsenikk i de to likene. Den 31. mars 1875 tilsto hun også mordet på Maren Johannesdatter og mordforsøket på Mathilde Wiel. Likeledes tilsto hun brannstiftelsen og tallrike små tyverier hun hadde begått hos grossereren. Hun var også mistenkt for å ha myrdet en gartner, sin egen far, samt for et mordforsøk på en eldre frøken, men benektet disse til sin død.

Den 12. mai 1875 ble Maren Johannesdatters lik gravet opp og analysert for arsenikk.

Den 19. juli 1875 ble Sofie Johannesdotter dømt til døden etter kriminallovens (1842) § 14-1.

Den 6. november 1875 ble dødsdommen opprettholdt i Høyesterett.

Den 27. november 1875 resolverte kong Oskar II at dødsdommen skulle utføres.

Den 18. februar 1876 ble Sofie Johannesdotter halshugget på Borgermesterløkken i Halden. Skarpretteren var Theodor Larsen, og dette var hans tredje forretning. I fengslet hadde Sofie hatt lange samtaler med presten, og var blitt en kristen. Da henrettelsen skulle skje, leste Sofie høyt fra den svenske salmen «Källan», før hun tok presten i hånden, og sa farvel med disse ordene: «Nå går jeg hjem til Jesus, jeg!»

• Norsk Retstidende: No 5 1876
• Aftenposten: 6. november 1876