Roald Arentz

Roald Arentz er 2. kandidat på Rødt Sør-Trøndelags listeforslag til stortingsvalget 2017. I 2015 tok han over som toppkandidat for Rødt Trondheim, sammen med Ragna Vorkinnslien. Kandidatene uttalte til Adresseavisen at de satte boligpolitikk først på prioriteringslisten i perioden. De ville gå inn for at Trondheim kommune bygger flere utleieboliger og mente dagens boligpolitikk er styrt av et marked der prisene galopperer. De mente videre at boligpolitikken var sentrum-venstre-alliansens største unnlatelsessynd. Toppkandidatene gikk også mot satsingen på superbuss, og mente at bybane er den beste løsningen på lang sikt, både økonomisk og miljømessig. Rødt sikret sine to mandater i bystyret etter valget, og Arentz ble valgt som nestleder i finanskomiteen og vara til formannsskapet.

Arbeidslivspolitiske saker

Som tillitsvalgt har Arentz engasjert seg mot økning av antall drosjeløyver i Trondheim, og har argumentert for at flere løyver vil føre til høyere priser for passasjerer, lavere lønn og status for sjåførene. Arentz har også vært kritisk til Konkurransetilsynets ønske om å avvikle prisregulering i drosjenæringen. Han mente avviklingen av prisreguleringen ville rasere taxitilbudet i distriktene, og pekte på at anbud på drosjekjøring til og fra helseforetakene allerede hadde ødelagt for mange småsteder. Han mente også at kundene var mer opptatt av tilgjengelighet, trygghet og kompetente sjåfører. Han pekte i tillegg på frislippet i Oslo, som hadde ført til mye stilletid og høyere priser for kundene.

Arentz har også vært kritisk til selskaper som Uber, som han mener har blitt klappet inn i manesjen av politikere fra høyresiden, og har vist til at selskapet bryter en rekke av de norske reglene for persontransport. Han har kalt Uber for organisert pirattaxi, og et symptom på et arbeidsliv uten ordentlige ansettelsesforhold.

Roald Arentz er leder i drosjegruppa i Midt-Norsk transportarbeiderforening. Etter at Sør-Trøndelag Fylkeskommune laget nye retningslinjer, som gjorde det mulig å samle flere løyver i ett selskap, ble det inngått en avtale mellom Midt-Norsk transportarbeiderforbund og Nidaros Taxi AS. Arentz uttalte at avtalen handler om mer enn lønn, og at den omfatter stillingsvern, mulighet til drøftelsesmøter, fem betalte ferieuker og tolv prosent feriepenger. Arentz fortalte at drosjesentralen vanligvis styrer arbeidsdagen til sjåførene, uten å ha arbeidsgiveransvar. Dette endret seg med den nye avtalen, som han håpet ville ha signaleffekt på resten av drosjenæringen.

I februar 2017 kritiserte han EØS-avtalen og ESAs krav om frislipp av norske drosjeløyver. Arentz viste til resultatet av frislipp i Sverige, som han mente var overetablering av drosjer i de store byene og høyere priser for kundene. Han advarte videre om lengre arbeidsdager, større risiko for sosial dumping, dårligere kvalitet og sikkerhet på tjenestene. Arentz uttalte at dette var et eksempel på at den frie etableringsretten trumfer vedtatt politikk i Norge, og at EØS-avtalen lovfester høyrepolitikk.

Før tariffoppgjøret 2016 argumenterte Arentz for at timelønnen i drosjebransjen grenser til sosial dumping, og at lønnssystemet oppfordrer til systematiske brudd på arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser. Han etterlyste en lønn å leve av, uten å måtte være på jobb halve døgnet. Han uttalte dessuten at det var pinlig for NTF at de hadde LO-systemets eneste overenskomst uten AFP-ordning. Han etterlyste også reell overtidsbetaling og en ordning med regionale verneombud. I oppgjøret ville Norsk Taxiforbund avvikle ordningen hvor fedre fikk betalt den arbeidsmiljøfestede velferdspermisjonen i to uker i forbindelse med eget barns fødsel, noe Arentz mente var et hårreisende krav.

I Norsk transportarbeiderforbund har Arentz også tatt til orde for å iverksette sympatiaksjoner for havnearbeiderne, og kritiserte i en vending forbundet for å være et skvaldrende teselskap, framfor en kamporganisasjon.

Andre saker

Arentz reagerte på regjeringas forslag om å forby tigging, og uttalte at «[å] forby tigging er dermed det samme som å forby konsekvensene av en mislykket politikk. Å forby å hjelpe tiggerne er imidlertid enda verre: Det er å forby barmhjertighet. Det skal altså ikke være lov å tilby en fattig stakkar et husly, en dusj eller noen varme klær.»

Arentz og Rødt har kritisert framstillingen av Trondheim som gjeldsversting, og mente at det ikke mangler penger, men vilje til å bruke dem. Arentz mente kommunens overskudd var stort nok til å berge autismetilbudet, bevare spesialpedagogiske tiltak i barnehagen, bedre dagtilbudet for funksjonshemmede og lempet på kuttene i sykehjemmene, og kritiserte koalisjonen for å ikke ville bruke en krone. Ifølge Arentz var gjelden som belastet bykassen ved årsskiftet på 7,9 milliarder, eller 49 000 kroner per innbygger. Kraftfondet var på 6,8 milliarder. Netto gjeld ble, ifølge Arentz, dermed på 1,1 milliarder, og under 7000 per innbygger i Trondheim.

Arentz har tatt til orde for at kommunen skal avslå søknader om drift av private skoler som er organisert som aksjeselskap. Han var kritisk til at bevilgningene fra det offentlige skolebudsjettet går til profitt for eierne. Han begrunnet dette med at de fleste private skolene stort sett er interesserte i ressurssterke elever, noe som sementerer og øker sosiale ulikheter.

Motstand mot boligbygging på Nyhavna og Brattøra har vært en kampsak for Arentz og Rødt. Han viste i 2015 til anslag fra LO i Trondheim, om at man risikerer 1800 arbeidsplasser om industriområdet flyttes. Arentz argumenterte for at Trondheim trenger industri og et mangfold av arbeidsplasser, og mente dessuten at bygging av luksusleiligheter ikke bidro til å løse boligproblemet.

Når det gjelder kulturlivet i Trondheim, har Arentz uttalt at styrken er de store festivalene som fungerer som lokomotiv, og at svakheten er at de smale og lokale initiativene, som Bakklandsdagene, får for liten støtte. Ifølge Arentz fikk de små festivalene kun én million av et kulturbudsjett på 260 millioner. Han har foreslått å øke kulturbudsjettet for å innfri løftene om å styrke Trondheim som en kulturby.