Reinhardt Willy Paulsen

Reinhardt Willy Paulsen (født 10. april 1908, død 18. mars 1972) var en norsk sjømann og kelner, kommunist og fagforeningsmann. Jobben til sjøs mistet han i den kalde krigen. Fagforeningsstrid, kommunist- og spionfrykt gjorde at han ble svartelistet.

Da Paulsen i 1950 ble satt i land fra DS «Stavangerfjord» resulterte det i sterke protester og en spontan streik blant sjøfolkene. Han førte senere en mangeårig, forgjeves, kamp mot svartelistingen.

Paulsen vokste opp på Vålerenga i Oslo, den gang Christiania. Han dro til sjøs i tenårene og seilte i utenriksfart fra 1925 til 1933.

På 1930-tallet var han blitt en aktiv ungkommunist. Han var lenge formann i «Kampelaget», - Norges Kommunistiske Ungdomsforbunds lag på Kampen i Oslo. I 1935 sto han også som redaktør for NKUs avis Klassekampen, i en turbulent periode i avisens liv. NKU-virksomheten endte i et skisma i desember 1936, da han i stridighetene rundt Trotski og trotskismen var blant flere som nektet å undertegne en lojalitetserklæring til partiet.

I årene fra 1935 til 1938 arbeidet Paulsen som hovmester ved den norske ambassaden i London. Senere var han tilbake i Oslo, og arbeidet som vaktmester og sjåfør ved den amerikanske legasjon og konsulat i Norge, til disse ble avviklet av de tyske okkupantene i 1941.

I årene rett før krigen og i første del av krigen var han involvert i oppdrag for den hemmelige Wollweber-gruppen, engasjert av den unge Wollweber-aktivisten Ingeborg Bakken. Under okkupasjonen var han i kontakt med motstandsledere som Asbjørn Sunde og Johan Peter Bruun, og engasjert i ulike motstandsaktiviteter.

Da freden kom fikk han i august 1945 hyre som kokk og kelner på DS «Stavangerfjord». Tyskerne hadde brukt fartøyet som depotskip under krigen, men nå var det satt inn i Amerika-fart igjen. På Norges Kommunistiske Partis landsmøte i februar 1949 ble han varamann til partiets landsstyre. Ombord på «Stavangerfjord» var han tillitsmann.

I april 1950 ble han brått satt på land. «Stavangerfjord» lå ved kai i Oslo da Paulsen sammen med Bjarne Moi, Birger Hagen og Håkon Aaby Lunde fikk beskjed om at de var avmønstret av Den Norske Amerikalinje (NAL). USAs ambassade hadde strøket deres navn ved visering av mannskapslistene, og NAL fulgte opp. Sjøfolkene på «Stavangerfjord» vedtok sit-down-streik i protest, slik at skipet ikke fikk gått fra kai. Først da NAL etter noen hektiske timer hadde gått med på at de fire skulle få full hyre og kostpenger til saken var avklart gikk de med på ta båten ut. Da «Stavangerfjord»s søsterskip «Oslofjord» ankom Oslo vedtok sjøfolkene der en uforbeholden støtteuttalelse til de fire. Saken fikk stor oppmerksomhet i pressen.

Til slutt rykket USAs ambassade ut med en pressemelding, og erklærteat visumnekten ikke skyldtes medlemskap i kommunistpartiet. Man hadde «særlige opplysninger» om de fire, «personer hvis adgang til USA ville være uforenlig med den offentlige sikkerhet». Dermed fikk de norske aktørene som ønsket det et påskudd til å legge saken død. I det politiske miljøet på 1950-tallet hjalp verken protester eller avisomtale. I den kalde krigen skjerpet tvert i mot USA kontrollen med norske sjøfolk den nærmeste tiden.

Selv kunne ikke Paulsen skjønne annet enn at han ble satt på land på grunn av aktiviteten som tillitsmann. Sjømannsforbundet var en av de fagorganisasjonene der NKP hadde stått sterkt etter krigen. Nå gjorde sosialdemokratene, med forbundets leder AP-mannen Ingvald Haugen i spissen, det de kunne for å rydde kommunister ut av rekkene. Et samarbeid med amerikanerne og FBI var på mange måter ideelt: Alt man trengte var på gi navnelister til FBI, så ordnet amerikanerne resten.

Verken Paulsen eller de som protesterte kunne imidlertid kjenne hele bakteppet, for saken hadde dimensjoner som spente videre enn fagforeningsstrid. Amerikanernes beveggrunner var ikke bare den stigende kommunistfrykt i den kalde krigens første år. I skyggen av atombomben var de redd for at amerikafarten ble brukt til å smugle hemmelige opplysninger fra USA til Sovjet. Det ble lett intenst etter hemmelige kurerer som kunne bringe atom-hemmeligheter og militær etterretning over Atlanteren.

I et slikt perspektiv falt mistanken lett på en kommunist som Paulsen på «Stavangerfjord». Han var kommet i politiets søkelys i april 1948, da de i det skjulte hadde fotografert deltagerne ved et NKP-møte i Kristiansand. Fra Paulsen ble identifisert ble han satt under overvåkning. Fra mai ble han systematisk skygget når han var i hjemlandet. Snart beskrev sjefen for Overvåkningspolitiet, Asbjørn Bryhn, Paulsen både som hemmelig sovjetkurer og «fanatisk kommunist».

Slik ble Paulsen behandlet både som en brysom tillitsmann NAL ønsket vekk, en del av fagforeningsopposisjonen sosialdemokratene ville luke ut og en sikkerhetsrisiko amerikanerne ville fjerne.

Etter å ha blitt satt på land slet Paulsen med å livnære seg og familien. Han fikk først en jobb hos broren, som drev rørleggerfirma i Asker. Senere skaffet han seg jobb som kelner. I 1950 hadde han jobb på restaurant Kaba i Oslo. Han var aktiv i Oslo Kelnerforening, der han i 1951 ble valgt inn i styret. Ved Norsk hotell- og restaurantforbunds 5. ordinære landsmøte møtte han som en av representantene fra kelnerforeningen, og markerte seg ved å gi energisk støtte til medlemmer som var blitt ekskludert i forbindelse med en ulovlig konflikt. Han gikk hardt inn for at de aksjonerende skulle tas inn igjen i forbundet.

Samtidig som han slet med å få jobber og fø kone og barn innledet han en seig kamp for å rehabilitere seg etter NAL-oppsigelsen. I utgangspunktet en håpløs kamp, siden realitetene bak yrkesforbudet ikke var kjent for ham. Han måtte leve med stempelet «Paulsen fra Stavangerfjord» og alle problemer det skapte i jobbsammenheng.

Etter syv år virket det likevel som om noe kunne løsne. Da tok lederen for Sjømannsforbundets osloavdeling, Bendik Øyan, opp saken både med den amerikanske ambassaden og med Asbjørn Bryhn. Øyan skrev til USAs ambassade at Paulsens innstilling ikke lenger var «kommunistisk». Også Bryhn mente nå Paulsen burde tas til nåde. I det stille hadde han for lengst begravd sine kurermistanker. Men utspillene hjalp ingen ting. Amerikanerne holdt fast ved visum-nekt og blokkerte fortsatt hyre-mulighetene.

Paulsen døde i 1972, 63 år gammel, uten noen gang å få innsikt i realitetene bak visumnekten.