Peder Alfsson

Peter Alfssøn (latin Petrus Adolphus, født ca. 1570 i Oslo, død 3. mai 1663) var en norsk lege og jurist.

Han studerte ved utenlandske universiteter (Leiden, Orléans, Padova og Basel) og ble dr. med. for en avhandling De pleuritide. Han brukte også tittelen dr. jur. I 1610 utga han en kommentar til den norske landsloven i København. I 1613 var han en av studentene som var innstevnet for herredagen i Skien, mistenkt for papisteri. På denne tiden studerte han i utlandet.

Tilbake i Norge ble han utnevnt til lege i Bergen og fikk et prebende der i byen. I 1626 fikk han et kanonikat i Oslo, med plikt til å undervise ved den lærde skolen og praktisere som lege. Han var en av tre professorer ved det nye gymnaset i Christiania. På denne tiden fikk han i oppdrag av biskopen Nils Glostrup i Oslo å skaffe materialer til historikeren Ole Worm. I denne sammenhengen beskrev han noen helleristninger, og var den første som beskrev Tunesteinen og Dynnasteinen.

I 1630 mistet han av ukjente grunner prebendet i Bergen og kanonikatet i Oslo. Han søkte derfor og fikk stillingen som lagmann i Trondheim 21. juni 1631. Høsten 1632 dro han gjennom Gudbrandsdalen for å overta embetet. Under et opphold i Vågå døde et av barna hans, en datter. Et epitafium over henne er fortsatt bevart i Vågå kirke.

I Trondheim var Peder Alfssøn en av partisipantene i Løkken kobberverk, sammen med lensherren Peder Vibe og andre.

Han overlot embetet til sin svigersønn Nicolaus Povelssøn i 1653. Han hadde en sønn, Iver Pedersen Adolphus, som var sogneprest i Fron i Gudbrandsdalen.

• Nissen, Gunnar Brun (1956). Frostating lagmannsembete og lagmenn inntil 1797. [s.n.] 
• Francis Bull: Norges litteratur fra reformasjonen til 1814. Oslo: Aschehoug, 1958