Øistein Brandvik
Quick Facts
Biography
Øistein R. Brandvik (født 1907, død 1976) var en norsk fiolinist og dirigent. Brandvik studerte hos Torgrim Castberg, Arve Arvesen, Robert Söetens og M. Hewitt. Han var 1. fiolinist i Bergen Filharmoniske Orkester ( Musikkselskapet Harmoniens orkester) 1928–1972, lærer ved musikkonservatoriet i Bergen 1928-40, fra 1940 leder av Bergens kammerkvartett og spillende leder ( Stehgeiger) for NRK Bergensensemblet 1947–56.
Brandvik og fiolinisten Erling Knudsen alternerte annenhver måned som leder for Bergensensemblet som besto av 5 fioliner, bratsj, cello, kontrabass, fløyte, klarinett, klaver og harmonium. Ensemblet ga ukentlige radiokonserter i NRK radio, og ensemblet var en fast bestanddel i programleggingen på samme måte som Kringkastingsorkestret, Trondheim kammerorkester og Stavangerensemblet. NRKs musikksjef fra 1927 til 1957, Hugo Kramm , var en klok strateg som la grunnen for dagens norske profesjonelle orkestermiljø med bæredyktige symfoniorkestre i Bergen, Trondheim og Stavanger. Dette gjorde Kramm blant annet ved å opprette radioensembler i disse byene. Slik ble økonomien vesentlig styrket ved at NRK bar en god del av utgiftene til musikerlønninger. I Bergen var Musikkselskapet Harmonien/Bergen Filharmoniske Orkestersmusikere også sysselsatt i Den Nationale Scenes orkester og i Bergens Kinoorkester. Ekstramusikere og vikarer ble for blåsernes vedkommende rekruttert fra Forsvarets Musikkorps Vestlandet.
På 1950-tallet bestod Bergensensemblet av disse musikerne:
- Øistein Brandvik - 1. fiolin & leder
- Erling Knudsen - 1. fiolin & alternerende leder
- Tobias Blom Norheim - 1. fiolin
- Bjarne Michelsen - 2. fiolin
- Leon Grimstad - 2. fiolin
- Alf Mosby - bratsj
- Karl Johannessen - cello
- Egill Johannessen - kontrabass
- Hans Stenseth - fløyte
- Per Johansen - klarinett
- Ilonka Bartòk Kopsland - klaver
- Sigvald Thomsen - harmonium
Øistein Brandvik var også en begavet tegner.
Brandvik spilte mesteparten av sin karriere på en fiolin av Matthias Klotz III, bygd i 1760.
Kilder
- Cappelens Musikkleksikon