Quick Facts
Biography
Margrete Urne (født etter 1503, død 9. august 1582) var en dansk adelsdame og abbedisse.
Hun var datter av riksråd Knud Jørgensen Urne til Søgård og Aarsmarke (d. 1543) og Inger Axelsdatter Walkendorff (d. 1555). Margrete kom i 1542 til Maribo Jomfrukloster hvor hun i 1562 ble abbedisse. Margrete som hadde betydelig større myndighet enn sin forgjenger Mette Jensdatter, måtte allikevel føre en lang og til tider håpløs kamp innen det lyktes å få tonen og forholdene nonnene i mellom noe forbedret. Det var i klosteret et motsetningsforhold mellom de gamle katolske nonnene og de nyankomne unge piker. Det kom til ørefiker og slåssing jomfruene i mellom, og i 1570 sendte kongen riksråder til klosteret for å undersøke forholdene til bunns. Resultatet ble helt nye retningslinjer, underskrevet av kongen og riksrådene i 1572.
Ny skikk og orden
Abbedissen fikk tilsendt et eksemplar av den nye skikk og orden, med ordre om å opplese den for jomfruene således at det skulle gå ordentlig for seg med reigion, sang i kirken og uenigheter abbedissen og jomfruene i mellom. Margrete fnyste av den nye orden, da hennes makt var blitt betydelig innskrenket gjennom ansettelsen av en særlig regnskapsfører og riksrådenes tilsynsplikt. Hun var heller ikke tilhenger av en gang om uken å skulle forhandle med jomfruene i forhold til uteståender, og nektet pure å etterkomme de nye krav. Klager innløp til kongen, og i 1573 sendte han igjen riksråder til Maribo, denne gang med fullmakt til å avsette den ulydige abbedisse dersom hun ikke ville føye seg. Margrete ga seg, men det oppsto stadig episoder i klosteret som ga næring til folkesnakken.
Margrete Urne døde i Maribo Jomfrukloster i 1582, hvor hun ble bisatt i klosterkirken. 3 å senere fikk hennes etterfølger Sofie Gyldenstjerne nedlagt en liksten til minne om henne. I stenens arkadenisje står den avdøde abbedisse i sin ordensdrakt med bok og blomst i hendene. På nisjens sider og i buevinklene ses hennes 8 anevåpen. Nederst en liten løveklippet hund, som skal være kommet med på stenen, da den døde av sorg over sin bortgangne eier.