Leif Wolfberg

Leif (Leiba) Wolfberg (født 10. oktober 1914 i Šiauliai i Litauen (på den tiden Russland), død 20. juli 1984 i Oslo) var en norsk fiolinist. Han var en de få norske jødene som overlevde konsentrasjonsleirene.

Etter krigen spilte han blant annet i Kringkastingsorkestret. Wolfberg hadde blant annet Giuseppe Tartinis «djevelsonate» i sitt repertoar og Wolfbergs historie er omtalt i Ola Larsmos historiske essay Djävulssonaten. Ur svenska hatets historia (2007). Larsmo brukte Wolfbergs historie som eksempel på «Sveriges doble ansikt i flyktningspørsmålet under krigen».

I 1942 forsøkte han å flykte til Sverige, menble sendt tilbake til Norge av den svenske lensmannen («landsfiskalen»). (Ulstein skriver at dette var våren 1942, men beslutningen om utvisning fra Sverige er datert 14. april 1941.) Wolfberg ble 3. april 1942 arrestert da han dultet bort i en SS-soldat på gaten og senere samme år sendt til Kvænangen for å bygge snøskjermer. 26. november 1942 ble han deportert med «Monte Rosa» til Auschwitz. I Auschwitz var syk og svak og sto han i fare for å bli sendt i gasskammeret, men ble hjulpet på fote av Assor Hirsch fra Trondheim. Han ble senere plukket ut til orkesteret i Birkenau. Ved nyttår 1944-1945 ble han sammen med flere tusen sendt fra Birkenau til Sachsenhausen. Kartotekkortet hans ble endret slik at han ble klassifisert som nordmann med fornavnet Leif (ikke fødenavnet Leiba), og Wolfberg kom da som en av få jøder med i De hvite bussene først til Neuengamme og deretter via Danmark til Sverige 28. april 1945.

Han avga forklaring til forhørsretten i Oslo i 1946 og anslo der at av 200-250 fanger om bord i Monte Rosa var 30-40 jøder.