Jan Kvalen

I 1979 ansatte Tveita Senter Kvalen som vaktmann, blant annet for å bekjempe nasking og gjengadferd. Med sine erfaringer som dørvakt, solide fysikk og kampsportbakgrunn satte han seg fort i respekt. I løpet av noen uker hadde frykten spredd seg. Mens politiet lukket øynene, banket han opp dem som opponerte og ikke fulgte hva han selv omtalte som «Kvalens lov». Han arbeidet her i 20 år og samarbeidet åpent med politiet.

Utover 80-tallet ble dette miljøet kjent som Tveitagjengen. Gjengen trente kampsport, stjal biler og utførte «sjokkbrekk» i gullsmedbutikker. Jan Kvalen har blitt omtalt som gjengens selvskrevne leder, men dette har blitt tilbakevist fra Tveita-miljøet, som har tatt avstand fra Kvalens voldelige oppførsel.

I perioden 1993 til 1999 hadde han pådratt seg nitten anmeldelser for blant annet ran og vold. Politiet henla alle sakene. Henleggelsene la grunnlaget for første episode av Tv2s dokumentarprogram «Rikets tilstand», der henleggelsene ble satt i sammenheng med hans nære forhold til politiet.

Mai 1988 ble Kvalen angrepet av ti ungdommer mens han var på vei med T-banen til jobb. I alt skal han ha fått mellom 20 og 25 slag mot hodet og kroppen og pådro seg hjernerystelse før han flyktet ut av vognen på Trosterud stasjon med ungdommene etter seg. En annen ungdomsgjeng på stasjonen hjalp Kvalen, og etter kort tid kom politiet til stedet. Politiet arresterte tre av ungdommene, mens de sju andre klarte å flykte før politiet kom. To av de tre arresterte ungdommene måtte behandles på legevakten for kjevebeinsbrudd.

Politiet hevdet de tre arresterte chilenerne var kjent som sannsynlige medlemmer av Young Guns. Få dager senere sto en person beskrevet som lederen av Young Guns anonymt fram i media og avviste at det var hans gjeng som skamslo Jan Kvalen på T-banen. Gjenglederen mente det ville vært uforståelig at de ville angripe Kvalen som han hevdet er en bekjent av gjengen som de har trent sammen med i Thailand.

Kvalen dukket opp igjen i riksmedia i 1988 i forbindelse med en pyramidesak som fikk bred mediedekning. VG skrev at han hadde tatt på seg oppgaven med å beskytte pyramidetoppen Knut Sanne mot ivrige kreditorer. I forbindelse med samme sak skrev VG i 1990 at Kvalen i 1988, som en av hva avisen beskrev som tre norske «gorillaer», hadde oppsøkt den svenske tidligere elitegolfspilleren og daværende golfutstyrs-importøren Mikael Friberg på vegne av Knut Sanne som feilaktig hevdet at Friberg skyldte ham 5,6 millioner kroner. VG omtalte Kvalen i denne sammenhengen som tidligere verdensmester i thaiboksing.

August 1996 dukket Jan Kvalen på ny opp i media da VG meldte at han sammen med to medhjelpere fra torpedomiljøet var blitt fengslet og siktet for å ha forsøkt å presse en Oslo-mann for en halv million kroner. Politiet hevdet at Kvalen og hans medhjelpere opptrådte truende og fremsatte svært alvorlige trusler mot Oslo-mannen da de oppsøkte ham på hans arbeidsplass. Bakgrunnen for Kvalens forsøk på pengeutpressing skal ha vært at hans oppdragsgiver angivelig hadde følt seg bedratt av Oslo-mannen i forbindelse med en eksporthandel.

I 1993 kunne VG fortelle at politiet hadde vanskelig for å få bukt med ulovlige undergrunns-slåsskamper. På en slik tilstelning avisen hadde fått overvære i Oslo, sto Jan Kvalen fram som treneren til en av kamphanene.

Motivert av en dusør på 300 000 kroner tok Jan Kvalen i 1993 på seg oppdraget med å fremskaffe en kunstsamling stjålet fra maleren Arne Ekelands atelier på Eidsvoll i november 1991. Etter lengre tids etterforskning hadde politiet vist seg ute av stand til å finne maleriene. Politiet hadde først hentet Kvalens nære venn Bjørn Arild Skjørsæther ut fra soning i Oslo kretsfengsel i håp om at han kunne fremskaffe maleriene med metoder politiet selv ikke hadde lov til å bruke. Etter at Skjørsæthers oppdrag ble avbrutt uten resultater da Oslo kretsfengsel etter 13 dager oppdaget at de var blitt lurt av politiet, ble oppdraget gitt videre til Jan Kvalen. Etter en måneds jobbing og pressing av et miljø i Oslo, lykkes han i sitt oppdrag for Eidsvoll og Hurdal lensmannskontor med å fremskaffe alle de 29 stjålne maleriene. Kvalen hevdet selv han måtte tråkke på en del tær for å fremskaffe maleriene, men at han ikke visste konkret hvem som sto bak tyveriet.

Jan Kvalen var hovedvitne for påtalemakten i flere store saker, deriblant i den mye omtalte Skrik-saken i 1994. Som politiets hovedvitne naglet han Pål Enger til forbrytelsen. Kvalens vitnemål førte til at Enger ble fengslet som hovedansvarlig for tyveriet av Edvard Munchs berømte maleri. Under ankesaken hevdet Engers advokat Fridtjof Feydt at byretten nektet dem å føre bevis som ville svekket Kvalens troverdighet. Feydt omtalte dette som en grov feil av byretten. At Kvalen under rettssaken sa at han hadde om lag 23 henlagte saker ved Oslo politikammer mente Feydt var et tegn på altfor nær kontakt mellom Kvalen og Oslo politikammer.

Kvalen har innrømmet offentlig at han i årene etter Skrik-saken ramlet utpå i et voldsomt pille-, dop- og narkokjør som gjorde ham ute av stand til å ta vare på egne interesser. Etter omsider å ha kommet seg på beina igjen sto Kvalen tolv år senere fram i media og fremmet krav om dusøren på 200 000 kroner forsikringsselskapet Storebrand hadde utlovet til den som sørget for at Skrik kom til rette. Daværende politiinspektør Leif A. Lier avviste imidlertid Kvalens påstander med en uttalelse der han forklarte at Kvalen er politivennlig og jobbet mye for politiet, men at han i denne saken ikke bidro med noe.

Da TV 2 for første episode av det populære dokumentarprogrammet Rikets tilstand ville ettergå mistanker om at Oslo politikammer tilbyr kriminelle informanter lovstridig beskyttelse mot straffeforfølgelse, valgte programskaperne å følge sine kilders tips om å fokusere på politiets forhold til Jan Kvalen. Programskaperne endte opp med å få bekreftet mistanken om at uskyldige personer var blitt utsatt for overgrep som politiet bevisst trenerte i sin etterforskning, til tross for at politiet ikke har hatt anledning til en slik handlemåte ifølge det gjeldende lov- og regelverk. I programmet stilte en synlig doppåvirket Jan Kvalen opp til intervju der han fortalte villig vekk for kamera om egen voldsutøvelse. Sjokkerte TV-seere ble vitne til at Kvalen ble så opphisset av å fortelle om sine handlinger at han midt under intervjuet plutselig reiste seg opp og slo hull i sin egen stuevegg for å demonstrere sin egen voldsutøvelse. Et hemmelig dokument fra straffesaksarkivet TV 2 hadde fått tilgang på, viste at Kvalen bare i tidsperioden 1993–1999 hadde pådratt seg tilsammen 19 anmeldelser for grov vold, trusler og pengeutpressing. Alle sakene var henlagt, noen samme dag. I løpet av tiden de brukte på å lage programmet hadde anmeldelsene vokst til 24. TV 2 mente alt tydet på at disse anmeldelsene bare utgjorde toppen av et isfjell, siden Kvalen hadde utøvet vold gjennom hele sin karriere og mange aldri tok sjansen på å anmelde ham.

TV 2 valgte å fokusere spesielt på en særlig stygg sak fra høsten 1989 der Kvalen hadde mishandlet en familiefar nesten til døde rett utenfor Tveita-senteret. Vitner til mishandlingen kunne fortelle at Kvalens menn plantet en kniv som ble avgjørende for at saken ble henlagt. Av frykt for represalier turde ikke vitnene stå frem offentlig i programmet. En av kirurgene ved Ullevål sykehus som behandlet voldsofferet i saken sto fram og fortalte at ti år etter denne hendelsen var dette det verste offeret for voldsutøvelse han hadde operert. Voldsofferet lå et halvt år på sykehus og ble varig ufør.

I tillegg til at daværende kriminalsjef i Oslo, Roger Andresen, stilte opp til et intervju hvor han verken ville bekrefte eller avkrefte at de brukte Kvalen som informant, viste programmet fram en attest politiet i Oslo hadde utstedt til Jan Kvalen hvor det fremgikk at politiet samarbeidet med ham, gikk god for hans virksomhet og generelt omtalte ham som en god borger på alle måter. Programmet viste at politiets omgang med informanter skaper situasjoner som går på rettssikkerheten løs. TV 2s avsløringer og påfølgende krav fra stortingsrepresentant Ane Sofie Tømmerås og advokat Harald Stabell om en forklaring fra påtalemakten om deres forhold til Jan Kvalen, resulterte i at Riksadvokaten beordret Statsadvokaten i Oslo om å foreta en full gjennomgang av alle anmeldelsene mot Jan Kvalen og undersøke om en eller flere politimenn i Oslo hadde begått grov uforstand i tjenesten. Riksadvokaten og Justiskomiteen fastslo at Jan Kvalens forhold til Oslo politikammer ikke var i tråd med gjeldende retningslinjer.

Etter å ha gjennomgått alle de 26 anmeldelsene Kvalen hadde pådratt seg fra 1989, fastslo Oslo politikammer at de mener etterforskningen hadde vært tilfredsstillende, samtidig som de erkjente at de ikke maktet å fange opp den truende og voldelige atferden som Jan Kvalen hadde bedrevet over tid og de erkjente at ikke alle sakene mot ham var blitt etterforsket. De erkjente også at Oslopolitiet ikke hadde fått med seg Riksadvokatens påtegning om spesiell og nøye oppfølging av alle anmeldelser mot Kvalen. Voldssaken mot familiefaren fra 1989 ble forhindret fra å bli gjenopptatt på grunn av foreldelsefristen på ti år var passert. Samtidig kom en innrømmelse av at Jan Kvalen har fungert som informant da Roger Andresen opplyste til Aftenposten at Kvalen ikke lenger var informant for Oslopolitiet.

Kvalens datter klaget TV 2 inn til PFU for ubalansert fremstilling og at intervjuet ble foretatt i en situasjon der hennes far var arbeidsledig, sykemeldt og i konflikt med sin arbeidsgiver gjennom 20 år burde kalle på Vær Varsom-plakaten, men utvalget konkluderte med at god presseskikk ikke var blitt brutt.

Arbeidet med saken medførte drapstrusler fra Jan Kvalen mot programskaperne og deres familier.

Samtidig som Jan Kvalens navn i enkelte miljøer er synonymt med begrepet «gudfaren», fnyses det foraktelig av ham i andre deler av Oslos underverden, der han er stemplet som Norges største tyster. Til tross for hans nære forhold til politiet, ikke minst illustrert gjennom TV 2s avsløringer og Oslo politikammers påfølgende offentlige innrømmelse av at han var deres informant, fremholder Kvalen at han aldri har tystet.

I et brev gjengleder Shahid Rasool skrev i 2001 til daværende justisminister Hanne Harlem der han fånyttes tilbød seg å stille i en rolle som fredsmegler mellom gjengene i Oslo, luftet han samtidig sine synspunkter om Jan Kvalen. Rasool bekjentgjorde i brevet sin mening om Jan Kvalen som en latterlig figur og trakk i tvil hans intellektuelle evner. Rasool hevdet videre at Kvalen hadde fått gå i fred fordi han var politiinformant og hevdet at det «er med på å undergrave tilliten til politiet og rettsvesenet».

I 2000 måtte Jan Kvalen ta helt andre hensyn enn han var vant til etter at bekjente av et offer han hadde begynt å presse, kjøpte beskyttelse fra en annen, kjent torpedo. Torpedoen som sto opp mot Kvalen var en sentral skikkelse i et fremadstormende rivaliserende torpedomiljø i Oslo kjent som Svenskeligaen. Etter flere møter for å bli enige om en avtale, skal Kvalen angivelig ha handlet annerledes enn de ble enige om. 28. september 2000 ble Kvalen oppsøkt hjemme av sin motpart og tre medhjelpere. Etter at Kvalen først skremte dem unna med en hagle, tok han utfordringen om å komme gjengen i møte. Kvalen hadde ved flere anledninger tidligere utfordret et par av disse til slåsskamp, både hver for seg og begge to sammen, uten at de hadde tatt imot utfordringen. Kvalen hadde tolket dette som tegn på svakhet og var derfor ikke bekymret. Denne gangen mente de derimot alvor og et slagsmål brøt ut. Et pistolskudd som angivelig skal ha blitt avfyrt av Kvalen forverret slagsmålet til en kamp på liv og død. Resultatet ble at Jan Kvalen ble grundig banket opp. Richard Bohlenius, en av mennene som banket ham opp, hevdet han var sikker på at Kvalen var død da han ringte hans høyre hånd, Eivind Johansen, for å informere om at han kunne hente sjefen sin. Kvalen havnet på sykehus med flere brudd i ansiktet og ødelagte tenner, men unnslapp varige mén. Situasjonen hadde utviklet seg til en slags krigstilstand i torpedomiljøet mellom fløyen representert av Kvalen på den ene siden og hans motstandere på den andre. Involverte begynte å gå bevæpnet på fester og i andre sosiale sammenhenger.

En måneds tid senere ble Kvalen skutt i ryggen i sitt eget hjem i Kløfterhagen på Lindeberg i Oslo, men kastet seg utfor verandaen og rømte til skogs, der han lå blodig i lang tid inntil attentatmennene forsvant. Angrepet skal ha vært en klar beskjed til torpedoveteranen om at dette var siste advarsel. Kvalen fikk bare moderate skader, men hadde en stund slitt med helsen og med konkrete planer om å forsøke bli uføretrygdet etter et langt liv i et hardt miljø, benyttet han anledningen til å trekke seg tilbake fra det kriminelle miljøet der han hadde vært en sentral figur gjennom en årrekke. Han etterlot tronen til Eivind Johansen, som kort tid senere ble skutt og drept.

23.11.2000 hevdet han en prostituert et halvt år i forveien hadde fortalt ham at det var satt en kontrakt på ham - at noen ville betale for å få ham drept. Offer for den samme frykten som hadde vært hans fremste våpen i en årrekke, begynte Kvalen å skjule seg bak mørke rullegardiner, skuddsikker vest, et avansert overvåkingssystem og voldsalarm fra politiet. Til media fortalte han om sin mistanke om at en nordmann fra Tveita og en pakistaner hadde rottet seg sammen for å ta ham, noe både dem selv og deres felles advokat avfeiet som tull.

Tiden rett etter Kvalen trakk seg tilbake fra det kriminelle miljøet fulgte med seg en del familiære problemer. I 2001 ble han dømt til et halvt års ubetinget fengsel for familievold etter å ha banket opp flere familiemedlemmer.

Kvalen har etter eget utsagn begått drap i utlandet.