Isaac Andreas Cold

Isaac Andreas Cold (født 6. desember 1718 i Bergen, død 13. april 1761 i Christiania) var en norsk jurist.

Han var sønn av prost Johan Cold og ble student fra skolen i Helsingør i 1834. Deretter studerte han i tre år ved tyske universiteter. I 1740 deltok han i konkurransen om det ledige professoratet i rettsvitenskap ved Københavns Universitet etter Andreas Hojers død, som gikk til Peder Kofod Anker. På samme tid skaffet han seg den juridiske doktorgraden med en avhandling De juramento purgatorio. I 1741 ble han høyesterettsadvokat og i 1742 ansatt som sekretær ved universitetets juridiske fakultet. I 1747 ble han utnevnt til borgermester i Skien, men han tiltrådte aldri embetet, fordi han i stedet samme år mottok et professorat i rettsvitenskap ved Sorø akademi.

I 1755 ble Cold utnevnt til justisråd og i 1759 til justitiarius ved overhoffretten i Norge. Han døde i denne stillingen i 1761.

Ved siden av doktoravhandlingen utga Cold en avhandling De præcellentia marium judicia præ feminis (1749) og skrev mange anmeldelser av juridiske utgivelser. Han hadde også laget en samling av høyesterettsinstrukser fra Fredrik IIIs til Fredrik Vs tid (Kongelige Instructioner for Høieste-Ret i Dannemark og Norge), men denne fikk han ikke tillatelse til å trykke. Den ble først utgitt lenge etter hans død, i Suhms Nye Samlinger.

• Deuntzer: «Cold, Isaac Andreas», i Dansk biografisk Lexikon, bind 4