Hans S. Jacobsen

Hans Solgaard Jacobsen (født 10. februar 1901 i Flekkefjord, død 19. november 1980 i Moss) var en norsk journalist og nasjonalsosialist før og under andre verdenskrig, ordfører i Moss fra høsten 1940 og fra 1941til våren 1945 fylkesmann i Østfold. Etter krigen ble han dømt i landssvikoppgjøret og ble senere forfatter og forlegger.

Jacobsen ble født i Flekkefjord, men familien flyttet til Moss da han var seks år, hvor faren etablerte et skipsmeglerfirma.

Jacobsen var utdannet sosialøkonom og var stipendiat ved Institut für Weltwissenschaft und Seeverkehr ved Universitetet i Kiel i tiden 1922–1925. I perioden 1925–1927 var han stipendiat i USA.

Tilbake i Tyskland i 1927 ble han kjent med norske studenter, som juristen Albert Wiesener og den senere samfunnsforskeren Arvid Brodersen. Disse bekjentskapene gjorde at Jacobsen orienterte seg i retning av pangermanismen, og særlig Brodersen ga Jacobsen det intellektuelle grunnlaget for sin rasetenking. Tiden i Tyskland fikk han lidelsene og nøden etter Versaillestraktaten tett innpå livet, og knyttet ham emosjonelt sterkt til Tyskland.

Oppholdet i USA innledet han ved å arbeide i Ford-fabrikken i Detroit, og fikk her oppleve arbeidernes perspektiv nedenfra. Disse erfaringene gjorde ham til en skarp kritiker av den uhemmede liberalistiske kapitalisme.

I tiden fram til krigen arbeidet han som skipsmegler og journalist. Han grunnla og redigerte blant annet det venstreorienterte nasjonalsosialistiske tidsskriftet Ragnarok.

Hjemme i Norge ble Jacobsen tidlig en forgrunnskikkelse i det venstreorienterte Quislingskritiske nasjonalsosialistiske miljøet, hvor man la vekt på det siste leddet i nasjonalsosialisme, med fellesskapløsninger, planøkonomi, høyt skattetrykk for høye inntekter, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer. Dette var nødvendig for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggesløse politikere hadde fått samfunnet inn i. Dette miljøet var ikke internasjonalt orientert, løsningene måtte finnes på det nasjonale plan, men Jacobsen var som så mange i dette miljøet også sterkt preget av pangermansk og Völkisch-tenkning.

Gjennom tidsskriftet Ragnarok målbar Jacobsen mye av denne kritikken og slapp til mange av de andre i miljøet, blant annet Stein Barth-Heyerdahl, Per Imerslund, Geirr Tveitt, Tor Strand, Otto Sverdrup Engelschiøn, Albert Wiesener og etterhvert også Walter Fyrst. Jacobsen var sterkt skeptisk til hele førerprinsippet, da makten skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene som hele tiden var herdet i kamp, og til ledere som også er aktivt deltakende i kampen og kjenner denne. Kun slik ville lederne kunne ha legitimitet.

Da Norge ble okkupert av Tyskland i 1940, gikk Jacobsen som en del andre i hans miljø som tidligere hadde vært medlemmer på ny inn i Nasjonal Samling, angivelig i den hensikt at et samarbeid med okkupantene var i Norges interesser. Han fortsatteå gi ut det NS-kritiske Ragnarok og var også knyttet til Germanske-SS Norge, som også markerte seg som et nasjonalsosialistisk og pangermansk alternativ til Nasjonal Samling.

I 1948 ble han dømt til åtte års tvangsarbeid. Etter krigen gjenopptok han sin forfatter- og forlagsvirksomhet. I 1966 fikk han oversatt Quislingbiografien «Quisling — Prophet without Honour» av Ralph Hewins, noe som resulterte i et mye omtalt injuriesøksmål.

Stortingsrepresentant Sverre Løberg kalte Jacobsen en historieforfalsker og Jacobsen svarte med injuriesøksmål. Saken gikk for Oslo byrett i 1969 og bar preg av å være en omkamp av rettsoppgjøret etter krigen. Løberg vant saken, tilslutt også i Høyesterett, men den stimulerte også til debatt og et bredere perspektiv på okkupasjonshistorien. Han klaget i 1970 saken inn for Europarådet.