Erik Ottesen Orning

Erik Ottesen Orning (født i 1582 på Orninggard) var en dansk-norsk generaladmiral i den dansk-norske krigsmarinen og lensherre over Hardanger og Halsnøy fra 1635 til 1645.

Han døde visstnok etter skade han fikk i sjøkrigen 1643-45.

Faren var Otte Thomesen Orning, som døde før 1606. Moren var Anne Eriksdatter Orm, til Vatne og Valvatne (født i 1555 på Stord, død før 1633).

Erik giftet seg i 1608 med Karen Andersdatter Mowat. Hun var hans mormors søsterdatter, og etter datiden norske lovverk var slektskapet for nært til at de hadde lov til å gifte seg. De rømte derfor utenlands, og oppholdt seg visstnok for det meste i Skottland, hvor hun hadde slekt. I Skottland skal Erik Orning ha tjenestegjort som orlogskaptein. I 1627 fikk ekteparet kongens tilgivelse, og kunne flytte hjem til Norge. Karen Mowat nevnes i 1655 i adelsmanntallet. Hun døde i 1679.

Erik Orning og Karen Mowat fikk tre barn:

1. Erik Orning, til Eide, født 1608, død 2 Feb 1645 (Alder ~ 44 år)
2. Christoffer Orning, født 1608, død 1661 (Alder ~ 53 år)
3. Admiral Bernt Eriksen Orning, født 1614 på Hovland, Hordaland, Norge. Han døde 1677, i Marstrand, Sverige (Alder ~ 63 år)

Erik Ottesen Orning var generaladmiral over den dansk-norske krigsmarinen, og lensherre over Hardanger og Halsnøy i perioden 1635-1645.

I 1628 var han skibshøvedsmann, og i 1630 admiral på Holmen, Bremerholm (orlogsverftet i København). Fra 1634 til 1646 var han lensherre på Halsnø Kloster og Hardanger len, og utnevnte sin svoger Lauritz Johannessen Galte til fogd under seg.

Han falt i 1641 i Kongens unåde på grunn av utvist forsømmelighet, men beholdt allikevel sin stilling.

Han ble såret i 1644 i Slaget på Kolberger Heide. Samme år ble han generaladmiral over den dansk-norske flåte, men senere i 1644 ble han avskjediget i unåde.

Utenom det jordegods han arvet etter sin far Otte Thomasen Orning, fikk han med sin hustru Karen Mowat en mengde jordegods. Karen Mowat var Vestlandets rikeste arving i sin samtid. Etter hans mors død oppstod det en arvestrid mellom Erik og stefarens arvinger om morens odelsgods. Lagmennene i Stavanger og Bergen fikk i 1633 brev fra kongen om å dømme om hvem som skulde ha godset. Likeledes skulde de avsi dom forom hun hadde hatt rett til å selge eller pantsette godset uten de nærmeste arvingers samtykke. I 1646 var saken på nytt oppe til domstolsbehandling, og det var da Eriks sønn Bernt Orning som var trådt inn som part etter faren.

Orningslekten er opprinnelig en dansk slekt.

I Norsk Slektshistorisk Tidsskrift står det på side 329:

I en gammel håndskreven Genealogie i Riksarkivet nevnes 'Ivar Mogensen, Capitain paa Mæregaard, blev forgivet før 16. juli 1696 af sin Frue Anne Christine Orning. Datteren hed Jomfrue Anne Margrethe.' - Ifølge Overhofrettens dom av 1698 blev ' Fru Anne Christine Orning til Mæhre Sædegaard af de Orningers berømmelige Æt ' dømt til å henrettes fordi hun hadde 'ved Rotte-Kruds udj Smør inkniet ombract sin Mand Dragon-capitaine Iver Mogensen (Gallskyt)', men klarte å rømme til Holland. Denne Anne Christine Madsdatter´s far er sønnesønnssønn av Otto Thomassøn Orning til Vatne og Valvatne på Stord og Anne Eriksdtr. Orm til Vatne m.m.- og han er fetter av den Fridrich Christian Orning, som var gift med Rebekka Margrethe Matheson og som døde på Hoff i Hobøl som kaptein på grunn av 'uheelbar Saar udj Storkrigen annammit 1715'.- Man vil huske at 'Delgobe' forærte Jens Mogensen en datter ved navn Blanceflor, født 1705,- et navn som går igjen i Orning-familien.

• Norsk Slektshistorisk Tidsskrift:Dahl, Eyvin, (1895-1962) og Eilif Dahl. 'Meitz, Mohrsen, Mogensen, Matheson.' NST 12 (1950): 285-334.
• Erik Bakkevig: Sunnhordland Slekter