Emil Schanche

Emil Ferdinand Schanche (født 14. september 1881 i Nes i Bjugn, død 19. mai 1966 i Nøtterøy) var en norsk maler. Han huskes fordi han ble gjenoppdaget i 1942, 30 år etter at han måtte avbryte akademiutdannelsen på grunn av omsorgsplikter. Han arbeidet mest i små format.

Emil Schanche var oppvokst i enkle kår i en husmanns- og fiskerfamilie på Fosenkysten, som sønn av Edvard Fredrik Adolf Schanke (1852–1927) fra gården Tøndel (gnr 11, bnr 4) og Oline Marie Nilsdatter (1860–1900) fra gården Nes (gnr 10, bnr 11). Han var den eldste av seks søsken, og ble født 3 måneder etter at foreldrene giftet seg. Faren utdannet seg til sjøfart, emigrerte til USA i 1890 og ble engasjert i tømmerhugst i Vancouver, han kom hjem en gang før 1900.

Emil vokste opp på morens hjemgård, sammen med morens foreldre og bror. Emil rodde fiske, og deltok i lofotfisket som 17-åring. Ved folketellingen i 1900 bor Emil sammen med faren, 3 søsken, mormoren og morbroren på morens hjemgård.

Han viste gode evner innen tegning, og ble tilskyndet til å utdanne seg som kunstner. I 1911 kom han inn på Statens kunstakademi, hvor han studerte hos Christian Krohg og Halvdan Strøm. Han skal angivelig ha blitt regnet som kullets mest lovende student. Han måtte avbryte utdannelsen etter ett år, pga dødsfall og sykdom i familien. Morfaren var død, og både han og sønnen John Bertram hadde dertil vært uheldig med flere økonomiske disposisjoner. I 1907 måtte familien gå fra gården. Emil måtte i 1912 forlate studiene i Kristiania for å reise hjem og drive det lille småbruket på 20 mål som nå var blitt familiens hjem, og stelle for mormoren og morbroren.

I mange år malte han uten å delta i kunstlivet. I denne tiden solgte han bare til familie i USA, og et sjeldent bilde i sitt eget nærmiljø.

Han debuterte omsider med en utstilling i Trondhjems Kunstforening i november 1942. Sambygdingen Peter Leth-Olsen og distriktslegeparet Sauer i Bjugn hadde blitt oppmerksomme på Schanches kunst, og forela bildene både for sakkyndige i Oslo, og for Roar Matheson Bye i Trondheim. Det ble Trondhjems kunstforening som fikk den første avtalen med ham. Han stilte ut 260 bilder, de fleste i lite format. Utstillingen var betydelig markedsført fra kunstforeningens side, blant annet ved å peke på at dette var den tredje «glemte Fosenkunstneren som var gjenoppdaget», etter Ole Juul på 1920-tallet og Isak Kimoe på 1930-tallet. Utstillingen fikk en overveldende mottagelse hos publikum: det var kø ved åpningen, og ble innført rasjonering på maksimalt 5 bilder pr kjøper. Av utstillingens i alt 260 bilder var ca. 100 til salgs, og alt dette var utsolgt innen én time etter utstillingens åpning. Totalt ble det solgt bilder for 10 000 kr, prisen pr bilde var gjennomsnittlig 100-150 kr.

I forbindelse med debututstillingen, og i senere omtaler av ham, ble Schanche beskrevet som både utstyrt med «beskjedenhetens nådegave» og «uhyre sta» når det gjaldt å ikke ville vise fram sine bilder, og med hensyn til sin egen vurdering av bildene; særlig mente han at de fleste bildene var uferdige skisser. Til Adresseavisen sier distriktslegen at «Schanche uten sammenligning er det mest beskjedne menneske han har møtt», og avisen underbygger bildet av einstøingen ved å nevne at «han er oppe i årene no, er ungkar og bor i en bitte liten stue med noen mål jord til». Peter Leth-Olsen sa noe av det samme til Dagsposten: bak et skap i stua hadde Schanche gjemt en papirrull med «ikke mindre enn 250 sammenrullede skisser, malt på det forskjelligste slags papir».

Han stilte senere ut i Trondhjems kunstforening igjen i 1949 og 1963. Han deltok på Høstutstillingen i 1948 med gouachen «Gamle Maren», utført i blåtoner. Senere på Nord-norsk kunstutstilling i 1951, og med separatutstillinger i Drammen i 1950, Ålesund og Tønsberg kunstforeninger i 1951 og i Fredrikstad og i Sarpsborg i 1952 .

De fleste av bildene på debututstillingen var malt på simpelt, forefallende papir, ofte på gråpapir; og for det meste i lite format (antydningsvis opp til 15x25 cm). Dette holdt seg i lengre tid framover, men etterhvert, utover i 1950- og 1960-årene, begynte han å arbeide på lerret, og i større format.

Motivene omfattet landskap, portretter, motiver fra fisket, og interiører. Adresseavisen meldte fra debututstillingen at «Så vidt en kan se er alle genrer representert med unntagelse av stilleben og helakt», og peker også på at både de «fortellende» bildene og portrettene er av høy kvalitet. Dagsposten mener mener at enkelte av landskapsbildene er «rene perler. Et slikt naturlig liv, en slik lys- og skyggevirkning». Ved en utstilling ti år senere understreker journalisten at «Schanches styrke ligger i portrettene [...] han har alltid evnen til å gjengi det karakteristiske uttrykk med farger som forteller noe mer enn akkurat det øye oppdager».

Schanche arbeidet i gouache, akvarell, eller i en blandingsteknikk av tusj, lavering og akvarell. Flere skribenter omtaler hans stil som «gammelmesterlig», med «gyllenmørke galleritoner, Tidemandske idyller, ja, endog Rembrandts lys- og skyggemaleri». Noen peker på at han har en forkjærlighet for «den gyldne fargetonen i sepia». En kritiker ved utstillingen i Trondheim i 1949 peker på det samme: «hans mange gyllengule portretter på tung brun bakgrunn. De skal skape ham et selvlysende produkt - noe à la Rembrandt».

Ved utstillingen i Ålesund kommenterte en kritiker at mens tegningene «er vel proporsjonerte og røper sikker strekbehandling», så er oljemaleriene er ujevne. «det ser ut som om maleren eksperimenterer med hensikt for å om mulig å lage noe for enhver smak. En finner litt Van Gogh, litt Munch og småbildene finnes til og med Rembrandt [...] Det ville være bra om Schanche nå sluttet å eksperimentere. Han bør heller utvikle sin personlige form slik som i "Fisker og båt" - et fast komponert bilde med koloristisk velklang».

Han giftet seg i 1947 med Mia Aman (egentlig Maria Elisabeth Amann-Bryn). Hun var opprinnelig fra Østerrike, og de to ble ifølge henne kjent via felles kjente mens han gikk på kunstakademiet. Hun arbeidet som kiropraktor. Paret bosatte seg på Husøy utenfor Tønsberg. Hun bidro til å skyve ham frem i lyset, selv hadde han liten forståelse for salgssiden av kunstnerlivet. Etter utstillingen i 1942 mottok han flere brev med bestillinger på nye bilder. I stedet for å oppbevare brevene og ekspedere etterhvert som han laget nye bilder, brente han alle brevene utfra den tanken at han ikke hadde flere bilder nå.

Etter hans død har Ørland/Bjugn kunstforening forestått salg av hans bilder, etter en avtale med enken og hennes barn. Foreningen disponerer et stort antall bilder lokalt, og arrangert flere utstillinger: november 1976, september 1978, oktober 1981, mars 1988. Senere har foreningen via Galleri Empati på Opphaug hatt et løpende salg av enkeltbilder. Foreningen har lagt vekt på lave priser og stor omsetning; ved utstillingen i 1978 ble det solgt 230 arbeider.

I mars 2009 holdes en utstilling med Schanches bilder i Ørland kultursenters Galleri Hans.