Ellen Ugelstad

Ellen Harriet Ugelstad (født 14. mars 1973) er en norsk regissør og billedkunstner.

Hun arbeider hovedsakelig med dokumentar, foto, tekst og formidling, og har utdanningen sin fra Academy of Art University i San Francisco. Hennes filmer har blitt vist blant annet på festivalene Nordisk Panorama, San Francisco International Film Fest, Sundance, Yerba Buena Center for the Arts, New York Filmarchive og Ann Arbor Film Festival.

Dokumentarfilmen Indian Summer – Du skal ha gode nerver for å være indianer (2011) hadde premiere under Den Europeiske Dokumentarfilm-festivalen, og ble nominert til International Young Talent Award under DOK Leipzig og Nordic Dox Award under CPH:DOX. Filmen ble også vist på NRK våren 2011, og ble året etter nominert i to Gullrute-kategorier for beste regi og beste dokumentar.

Høsten 2012 ble Indian Summer vist som en installasjon på Høstutstillingen, og samme år mottok Ugelstad arbeidsstipend fra Statens kunstnerstipendier. Hun var juryleder for kategorien «Beste dokumentarfilm» under Amandaprisen 2013.

I 2014 hadde hun et kunstnerisk samarbeid med vokalisten Ingrid Helene Håvik i bandet Highasakite, og mottok støtte for å regissere en musikkfilm til låta «Leaving no Traces».

Dokumentarfilmen Jeg skriver fra 2016 skildrer eldre mennesker som deltar på et skrivekurs. I 2017 hadde kortfilmen Møterommet premiere. Der vendte hun tilbake til temaet psykisk sykdom, med utgangspunkt i brorens mangeårige erfaring som pasient med diagnosen schizofreni.

I filmen Making Sense Together vekslet hun mellom fiksjon og dokumentariske intervjuer for å belyse hvordan psykiske lidelser påvirker livene til så vel pasienter som pårørende. Filmen hadde premiere i 2018.

For kortfilmen Den grønne dalen vant hun hovedprisen «Gullstolen» på Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2018. Juryen skrev følgende om denne filmen:

«Denne filmen er flertydig og elegant. Den bruker virkelige hendelser for å provosere fram komplekse spørsmål om privilegier og mellommenneskelighet. På tross av sine dramatiske aspekter, beholder den en form for humor og lekenhet som holdt oss engasjert gjennom hele filmen.»