Bernt Wilhelm Schenck

Bernt Wilhelm Schenck (født 1798, død 1820), norsk botaniker. Sønn av regimentskirurg Johan Henrik Schench og Karen Margrethe Rønning i Christiania.

Schenck ble i 1808 satt i Christiania katedralskole, der han fikk gode karakterer i alle fag. Han utmerket seg spesielt i botanikk, og i karakterprotkollen kunne hans lærer Martin Richard Flor notere at Schenck var «[d]en første [ie. fremste] Discipel i Skolen jeg har havdt».

Schenck utmerket seg ikke til universitetets første eksamener, men for å kunne følge botanikkforelesningene valgte han, som det heter i universitetsmatrikkelen, medisinen som «Brødstudium», og «dyrkede derhos Botaniken med en sjælden Iver». Hans interesse for faget drev ham ofte ut på små botaniske ekskursjoner i områdene rundt byen, og hans venner mente at det var disse utfluktene som var grunnen til at han pådro seg en dødelig lungesykdom, trolig tuberkulose.

Ved universitetet fattet naturhistorieprofessoren Jens Rathke og botanikklektoren Flor intersse for Schenck. Rathke hadde i sin tid studert dyre- og plantelivet på Madeira, og fikk ordnet det slik at Schenck kunne følge i hans fotspor: «En Ven af mig her en Student Schenck, ret flink Naturforsker, er gaaet i denne Tid til London, for derfra at komme til Madera, hvor han skal opholde sig nogle Maaneder; desværre ikke blot for sin Videnskab, men for at komme sig af en fatal Bryst Svaghed», skriver Rathke til professor Jens Wilken Hornemann i København. Han introduserte Schenck for det danske botaniske miljøet, og skaffet ham endog en invitasjon til den store botanikeren Niels Hofman Bangs gods Hofmansgave. Det bleintet av reisen.

Da naturfagslæreren ved Krigsskolen, Martin Richard Flor forlot sin stilling i 1817 for å motta et lektorat ved Botanisk hage (Oslo), anbefalte han Schenck som sin ettermann. «16de August blev derpaa Student Bernt Schenck constitueret som Lærer i Naturhistorie med 60 Species aarlig for 7 Timers ugentlig Undervisning,» skriver Fredrik Sinding Larsen. «Senere i 1818 var Student Schenck permitteret af Helbredshensyn; han vendte tilbage om Høsten og underviste indtil April 1819; da han imidlertid fremdeles var sygelig, blav han 23de April paa Ansøgning entlediget paa ubestemt Tid for at reise til London og de Canariske Øer. Samtidig antoges Student Bock [Chr. Boeck], efter Anbefaling af Professor Rathje [J. Rathke], til midlertidig Lærer i Naturhistorie; Bock forestod denne Undervisning indtil Schenck i Slutningen af September vendte tilbage uden at have realiseret sine Reiseplaner. Den 24de December 1819 blev Schenck derpaa efter Ansøgning entlediget fra Lærerstilling fra 1ste Januar 1820 at regne, idet det samtidig bestemtes, at den for Læreren i Naturhistorie hidtil stipulerede Gage indtil videre skulde beregnes som besparet.»

På sensommeren 1819 så ting ut til å gå bedre. I et brev til sin venn Christian Boeck forteller Schenck selv om en lystig sensommerkveld. «Jeg blev i Aften narret til at dandse en lille Facon», innrømmer han, «og morede mig forresten godt». Men det varte ikke lenge før han igjen ble svært syk. Han døde 22 år gammel den 15. mars 1820.

«Siden din sidste inderlig kiære Skrivelse», forteller Rathke i et brev til Hofman Bang, maatte jeg miste den unge haabefulde Naturkyndige Schenck som døde af Brystsvaghed ... Jeg forelæste ham din venskabelige Indbydelse for at lade ham nyde den barnlige Glæde som Udsigten at komme til Dig foraarsagede ham, da han nød den Lykke som dette Slags Sygdom medfører at leve i Haabet til sidste Aandedret».

Året 1820 ble et vanskelig år for botanikken i Norge. Først døde Martin Richard Flor, som hadde fått den tidlig avdøde professor Christen Smiths plass ved Universitetet. Tre uker senere døde Schenck, som man ønsket skulle få den plassen Smith hadde vært tiltenkt i vitenskapshistorien. Nettopp dette står skrevet som et hedersminne i universitetsmatriklen: «Han døde, beklaget af alle dem, der kjendte ham, og ventede ved ham engang i Tiden at see det Tab afhjulpet, som Universitetet led ved dets botaniske Docents, Professor Christen Smiths alt for tidlige Død».

Bernt Wilhelm Schenck huskes i likhet med Christen Smith mer for hva han kunne ha oppnådd om han fikk leve, enn for hva han faktisk utrettet. Han var imidlertid sammen med Baltazar Mathias Keilhau, Christen Heiberg, Christian Boeck, Niels Henrik Abel grunnlegger av en krets av «talentfulde unge Studerende», som etter hans død konstituerte seg til Den physiographiske Forening, og som siden utviklet seg til Det Norske Videnskaps-Akademi.