Bernt Eriksen Orning

Bernt Eriksen Orning (født 1614, død 1677) var en norsk adelsmann og admiral.

Bernt Orning var adelsmann på Stord, og stod for makeskiftet mellom Nedre Ådland gård og Tyse gård i 1648. Han døde i krig i 1677 på dekket av krigsskipet Glückstadt, som han var kaptein på. Han ble gravlagt i Stord kirke.

Bakgrunn og familie

Han var sønn av generaladmiral og lensherre Erik Ottesen Orning og Karen Andersdatter Mowat.

Bernt Orning arvet flere gårder etter sin far i 1645, blant annet gården Vatne på Stord i Vestland. I år 1649 ble alt hans jordegods i Tysnes pantsatt til hans morbror, viseadmiral (Aksel) Axel Mowat.

I år 1660 giftet Bernt Orning seg med Sidsel Juel, og de to bosatte seg på gården Vatne. De fikk seks barn sammen.

Etter noen år ble også gården Vatne pantsatt, og i år 1675 var Vatne i baron Ludvig Holgersen Rosenkrantz' eie. Dermed var gården Vatne lagt inn under Baroniet Rosendal. Ludvig var gift med Karen Mowat, som var Bernt Ornings kusine.

Orninggård

I 1648 gjorde Bernt Orning et makeskifte der han til gjengjeld for Tyse gård ble eier av Nedre Ådland gård, som frem til da hadde vært prestegård. Han døpte deretter om Nedre Ådland gård til Orninggård.

Sidsel Juels odelsgård Huse

Følgende opplysninger står i UBB Diplom 1662, 29. januar: Orningsvollen (Stord, Hordaland) Bernt Orning til Vatnegaard, kongens skipshøvedsmann, har med sin hustru Fru Sidsel Juels vilje og samtykke solgt hennes odelsgård Huse i Kinsarvik prestegjeld i Hardanger til Laurits Lauritssøn, handelsmann i Bergen og nå boende i Kinsarvik. Papir, Bern Ornings segl påtrykt. Ifølge senere påskrift er skjøtet tinglest på Vines (i Kinsarvik) 4. september 1662.

Militær karriere

Sjøslag 1. juli 1644

Han var Skibshøvedsmand i 1641, og deltok i Slaget på Kolberger Heide den 1. juli 1644. Slaget ble utkjempet mellom dansk-norske og svenske styrker, og varte i ti timer. Den danske kongen Christian IV og admiral Jørgen Vind ledet den danske flåten; kongen befant seg ombord i flaggskipet Trefoldigheden. Den svenske marinens flåtestyrker ble ledet av admiral Claes Fleming. Svenskene hadde 43 krigsskip med 1036 kanoner og 5818 mann ombord. Danskene hadde 40 krigsskip med 924 kanoner og 4496 mann ombord.

Resultatet ble at svenskene ble innestengt i fjorden i én måned, men kom seg ut. Admiral Peder Galt fikk skylden for dette og ble dømt til døden. De danske styrkene led et tap på 30 falne, og 50 dansker ble såret. Tilsvarende tapte svenskene 37 mann, og 170 svensker ble såret.

Slaget var en del av Torstenssonkrigen, 12. desember 1643-45. I Norge kaltes den Hannibalfeiden etter stattholderen Hannibal Sehested, som sto for en utbygging av den norske hæren. Danmark tapte krigen, og ved Brömsebrofreden i 1645 måtte Danmark-Norge avstå landområder til Sverige og ble tvungt til å senke Øresundstollen og den norske tollen. Med dette opphørte den mangeårige danske dominansen i Norden. Christian IV måtte etter dette i større grad rette seg etter riksrådet.

Reise til Vestindia

Bernt Eriksen Orning fikk tillatelse til å gjøre en reise eller to "på Strædet" eller til Vestindia.

Inspektør for galeiene i Norge

I 1667 var han inspektør over galeiene i Norge.

Død

Bernt Orning døde i krig på skipsdekket ombord på slagskipet Glückstadt, hvor han var kaptein. Dette må ha skjedd sommeren 1677, da beleiringen av Marstrand pågikk i juni og juli, under den skånske krigen. Denne delen kalles Gyldenløvefeiden. Marstrand ble erobret den 19. juli 1677.